Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med Wergeland-jubileet i 2008. Den har i dag ny aktualitet gjenneom FNs Klimakonferanse i København. Tar bibliotekene i mot utfordringen, spør forfatteren.
- Bibliotekene må sterkere inn i klimadebatten. Tar noen i mot utfordringen? Jeg tror Henrik Wergeland ville ha blitt stolt av oss, skrev daværende masterstudent Benedikte Nes ved Høgskolen i Oslo, avd JBI, i forbindelse med dikterens 200 årsjubileum.
Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med Wergeland-jubileet i
2008. Den har i dag ny aktualitet gjenneom FNs Klimakonferanse i
København. Tar bibliotekene i mot utfordringen, spør forfatteren.
- Red.
- - - -
Wergeland er død! Ja visst er han død. I år feirer vi 200-års jubileet for hans fødsel. Men hvordan står det til med arven etter Henrik Wergeland - hans visjoner og hans engasjement som folkeopplyser og samfunnsmenneske? Lever noe av dette videre i dagens bibliotek-Norge?
Først et tankeeksperiment: Hva ville Wergeland ha vært opptatt av dersom han levde nå? Vi kan ikke vite, men det er vanskelig å tenke seg at en type av hans karakter ikke ville engasjert seg kraftig i vår tids største utfordring - en feberhet og såret jordklode. En lesning av Wergelands lyrikk styrker antagelsen, ingen kunne gi naturen slike kjærlighetserklæringer som ham.
Når vi dessuten vet at klimaendringene i første rekke går ut over de svakeste, de fattigste og de mest uskyldige, da vet vi nærmest med sikkerhet at Wergelands rettferdighetssans ville bli vekket.
Men altså, Wergeland er død. Han kan ikke hjelpe oss. Vi må selv ta tak i vår egen samtid. I løpet av det siste året har miljøbevisstheten økt merkbart i politikken, pressen og innen så å si alle andre felt. Det tydeligste beviset på dette er at Nobels fredspris for 2007 gikk til FNs klimapanel og Al Gore.
"For at framtidas generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar oss" sier den norske regjeringen på sine nettsider.
Hvordan har den skjerpede miljøbevisstheten grepet inn i folkebibliotekets virksomhet? Har vi redefinert vårt samfunnsoppdrag i henhold til samfunnets største utfordring?
Flere bibliotek har utvilsomt gjort en innsats, kanskje ved å lage utstillinger og lenkesamlinger og kjøpe inn relevant faglitteratur. Men en leting etter stikkordene "klima" og "miljø" i sentrale publikasjoner og bibliotekorganers nettsider ga minimalt resultat. I det følgende vil jeg argumentere for hvorfor bibliotekene også bør engasjere seg i miljøutfordringen, både ut fra samfunnshensyn og bibliotekhensyn.
Folkeopplysning
I folkeopplysningens storhetstid på
1800-tallet var det mye å ta tak i for en aktiv formidler, det var lav
allmennkunnskap og kunnskapen var vanskelig tilgjengelig for de fleste.
Formidlerne hadde en klar misjon, folket skulle både opplyses og oppdras.
Folkebibliotekene var redskapet.
I vår tid er biblioteket bare en av mange kunnskapstilbydere, og det paternalistiske formidlingssynet er tonet kraftig ned som seg hør og bør i et moderne og pluralistisk samfunn. Begrepet "folkeopplysning" har da også blitt gjenstand for mye debatt i bibliotekkretser, og man søker andre og mer tidsriktige begrunnelser for bibliotekets eksistens.
Vel og bra, men glemmer man sin fortid, kan resultatet bli den rene identitetskrise. Min påstand er at bibliotekene nå har en gyllen mulighet til å fornye sin tradisjon, og bringe folkeopplysningsprosjektet til nye høyder ved å engasjere seg tydeligere i vår tids viktigste sak.
Vår levemåte er ikke bærekraftig, den må endres. I denne fundamentale endringsprosessen er kunnskap en nøkkelfaktor. Kunnskap gir motivasjon, og motivasjon gir endring. Al Gore har med sitt folkeopplysningsprosjekt "Den ubehagelige sannhet" vist hva målrettet informasjon kan utrette. Bibliotekene er ikke nødvendigvis like karismatiske som Mr. Gore, men de er heller ikke ute på en midlertidig turné - de er stabile kunnskapsformidlere med høy troverdighet blant folk flest.
Der massemedia og frontfigurer som Al Gore tar seg av vekkelsen, kan bibliotekene bidra når det gjelder det som faktisk betyr mest - lokalt tilpasset informasjon med vekt på oppnåelige handlingsalternativer for den enkelte.
Ingen kassadame
Og hva ville skjedd dersom
bibliotekene også hadde mot til å hente frem mer av sin gamle
folkeopplysningspatos, og frontet saken som en positiv pådriver? Den strengt nøytrale
og objektive bibliotekar blir av brukeren fort oppfattet som en slags kassadame
i informasjonssupermarkedet sitt. I denne saken burde det være uproblematisk å
la mer av den engasjerte folkeopplyseren i oss komme til syne.
Jeg kan vanskelig se for meg ettertiden komme med anklager om at vi tok parti for utrydningstruede dyrearter, frisk luft og stabilt vær.
"Skal bibliotekene imøtekomme brukernes behov i kunnskapssamfunnet, må bibliotekene ligge i front og følge samfunnsutviklingen" sies det med rette i utredningen Bibliotekreform 2014. Jeg vil si det er et faresignal at bibliotekmiljøet nå tillater seg å leve i den grad på siden av samfunnsdebatten at det desidert mest diskuterte temaet i samfunnet for øvrig, knapt nevnes innen vårt felt.
Klimaløftet
Klimaløftet er en kampanje initiert
av Miljøverndepartementet. Den retter seg mot folk flest, næringsliv og
offentlige etater, og målet er å bidra til økt forståelse, engasjement og
motivasjon til å være med på et felles løft for å redusere klimautslippene.
Hovedfokuset er å samarbeide med ulike aktører som ønsker å bidra, og koble de
forskjellige aktivitetene og prosjektene som settes i gang på en effektiv måte.
På nettsiden www.klimaloftet.no finnes mye nyttig informasjon, samt en liste over hvilke aktører som er med så langt. Der står ikke et eneste bibliotek oppført. Jeg vet ikke om initiativtagerne i Miljøverndepartementet har kontaktet bibliotekmiljøet i det hele tatt, men med en målsetning om å spre kunnskap og informasjon ut til alle landets innbyggere, burde vel folkebibliotekene være en opplagt alliert?
Uansett om veien går via Klimaløftet eller ikke, er det nødvendig for bibliotekene å alliere seg med andre sentrale aktører dersom de skal kunne ta sitt samfunnsoppdrag alvorlig og ha en rolle i dette presserende opplysningsarbeidet.
ABM-utvikling
Kanskje ABM-utvikling burde ta
kontakt med aktuelle samarbeidspartnere og utarbeide grunnrisset til et opplegg
som kunne iverksettes i det enkelte bibliotek? Det er likevel avgjørende at sluttproduktet
er lokalt vinklet, og at folkebiblioteket har orientert seg om hvilke ressurser
som finnes i eget nærmiljø. Dette kan være et spennende arbeid, og vil knytte
biblioteket nærmere opp til andre aktører i lokalsamfunnet.
Det "grønne" biblioteket bør søke å både informere og inspirere. Mulighetene er mange, og tiden er moden. Folkebibliotekene har nå en spennende anledning til å fornye sitt folkeopplysningsprosjekt, bli mer synlige i lokalmiljøet og samtidig gi sitt bidrag til å løse vår tids viktigste samfunnsoppgave.
Tar noen i mot utfordringen? Jeg tror Wergeland ville ha blitt stolt av oss.
- Av Benedikte Nes, masterstudent, HiO
