- Av Maren Brit Baadshaug, bibliotekar, sosiolog og lektor
Framtidas bibliotekbrukere sitter på skolebenken! Derfor krever skolebibliotekutvikling innsats på mange områder.
- Av Maren Brit Baadshaug, bibliotekar, sosiolog og lektor
Helt sentralt står en nasjonal infrastruktur som kan samle skolebibliotekarene. Bibliotekarutdanningene må ta skolebibliotekene på alvor. Her har vi informasjonsfaglig spisskompetansen som er høyst relevant i dagens læreplan med digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet. Viktig er også forskning og utviklingsarbeid i samarbeid med praktikerne for å utvikle tjenestene.
ENDELIG! Det er fint at programmet endelig er kommet, og at det skal bevilges 40 millioner kr. årlig i en fireårsperiode til programmet. Det står imidlertid ikke helt i forhold til signalene om et tresifret millionbeløp fra avdelingsdirektør Øystein Johannesen i Kunnskapsdepartementet på bibliotekmøtet i Bergen i mars 2008, da han presenterte programmet. Programmet er delt i fire områder: leseferdigheter, kompetanseutvikling og kunnskapsdannelse, informasjonskompetanse og "statistikk, regelverk og samarbeid" - altså infrastruktur. Mine betraktninger handler mest om kompetanseutvikling og infrastruktur.
BANNE I KJERKA. Jeg åpner med å etterlyse ressurser til skolebibliotekutvikling på grunnplanet. Dette er som å banne i kjerka, jfr. intervju med kunnskapsministeren i Bok og Bibliotek nr. 6, 2008. Men det må minnes om at det f.eks. hjelper lite med kompetanse dersom det i kommunene ikke finnes midler til utstyr, medier og personale til skolebibliotekene. Hva vil Kunnskapsdepartementet gjøre for at elever i norske skoler skal få likeverdig tilgang til denne læringsarenaen, uavhengig av hvor i landet de bor?
NASJONAL INFRASTRUKTUR! På lokalt nivå er skolebiblioteket helt avhengig av at den enkelte kommune/fylkeskommune prioriterer skolebiblioteket, og at ledelse og lærere ved den enkelte skole ser skolebiblioteket med dets tjenester som en viktig læringsarena. Det samme gjelder også på nasjonalt nivå. Fordi skolebibliotekarene er spredt og ofte i små stillinger, er det derfor en nasjonal oppgave å ha flere personer med faglig kompetanse i direktorat og departement for den videre utvikling av feltet. En satsing på dette området bør gi muligheter for en mer åpen prosess der også de som i dag arbeider i skolebibliotekene inviteres til å være med på utviklingen av programmet.
UNIVERSITETET I AGDER. Det er bra at det bibliotekfaglige miljøet ved Universitetet i Agder skal styrkes. Men vi undres over at ansvaret for hele programmet legges dit. Agder har hatt en viktig oppgave i forhold til skolebibliotekforståelsen og for lærere som ønsker å bli skolebibliotekarer. Men den grunnleggende bibliotekfaglige kompetansen (kunnskapsorganisering, informasjonskompetanse, digital kompetanse osv.) ligger ved bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo og ved Universitet i Tromsø. Det bør åpnes for at også disse bibliotekfaglige kompetansemiljøene får midler til å delta i utviklingsprosessen. (jfr. punktet om forskning og utviklingsarbeid nedenfor).
GRUNNSKOLE OG VIDEREGÅENDE SKOLE. Programmet er i hovedsak rettet mot grunnskolen, noe som er nødvendig fordi utviklingen her er kommet kortest Av avgjørende betydning er her at skolebibliotekene faktisk har relevant bemanning - altså timer med betjening som står i forhold til det viktige arbeid det er å utvikle og drive et moderne skolebibliotek.
Men det må også ta høyde for videre utvikling og kompetanseheving i videregående skoler. På samme måte som det stilles ulike faglige krav til kompetanse hos lærerne i grunnskole og videregående skole, gjelder dette også den faglige kompetansen hos bibliotekarene. Skolebibliotekene i videregående skole er i høy grad voksne fagbibliotek som krever tilgang til og evne til å utnytte hele kunnskapsuniverset. Derfor trenges det ulike program for det to nivåene.
MANGE FERDIGHETER. For meg virker litt gammeldags å sette leseferdigheter og digital kompetanse som to atskilte punkter, der leseferdigheter nokså ensidig knyttes til litteraturformidling (les skjønnlitteratur), mens informasjonskompetanse knyttes til digitale kilder. Lesing av faglige tekster er like viktig for å utvikle leseferdigheter og leseforståelse, enten det dreier seg om bøker, blader eller lesing på nettet. Myten om at gutter ikke leser, har f.eks. slått sprekker nettopp ved at det er påvist at de leser andre typer tekster enn skjønnlitteratur.
Også forholdet mellom informasjonskompetanse (information literacy) og digital kompetanse må synliggjøres: Informasjonskompetanse forutsetter digital kompetanse, men omfatter også kompetanse i bruk av andre kilder og vektlegger evnen til kildekritikk og kritisk tenkning. Heller ikke fra Kunnskapsdepartementet sin side synes dette å sees i sammenheng.1)
SWING IT, MINISTERN'N! Kanskje jeg tar helt feil? Vil Kunnskapsdepartementet overraske oss med en kobling mellom de bibliotekfaglige og de IKT-pedagogiske miljøene i et samarbeid mellom Program for skolebibliotekutvikling og det nye Senter for IKT i utdanningen? Da ville det begynne å svinge!
FOU OG PRAKSIS. Det er stort behov for prosjekter for å utvikle tjenesten i skolebiblioteket videre i tråd med dagens krav. Samarbeid mellom forskere og praktikere (både lærere og bibliotekarer) er helt nødvendig for å utvikle gode programmer. Forskning på dette feltet må være flerfaglig og basert på bibliotekfaglig, pedagogisk- og IKT- kompetanse. Aktuelle miljøer for slikt samarbeid er f.eks. bibliotekarutdanninga ved Høgskolen i Oslo, Universitetene i Tromsø og Agder og ITU (Universitetet i Oslo). Det finnes flere eksempler på slike fungerende faglige kompetansenettverk på andre områder. Kontakt med det internasjonale fagmiljøet må være sentralt; internasjonalt er bibliotek- og informasjonsvitenskapen et godt utviklet felt.
Kunnskapsgenereringen på skolebibliotekfeltet har i hovedsak skjedd gjennom den daglige virksomheten og gjennom praktisk rettet utviklingsarbeid ved den enkelte skole. Mange har hentet kunnskap fra utlandet, gjennom studiebesøk, deltakelse i konferanser og lesing av faglitteratur. Realkompetansen er derfor betydelig, men fordi miljøet er lite og spredt, er det også blitt kompetanse med liten status, såkalt skjult kompetanse.
VENTER SPENT. Det finnes knapt forskning med det formål å utvikle skolebibliotekene i Norge. Derimot finnes det mye prosjektbasert utviklingsarbeid, utviklet av ildsjeler, kanskje med noe støtte fra midler utenfra. I noen tilfelle har spredningseffekten vært betydelig, men ofte har selve gode tiltak strandet på grunn av manglende ressurser til å føre arbeidet videre ut over prosjektperioden.
Konklusjonen på mine betraktninger er at det er bra at programmet er kommet i gang, men vi venter spent på fortsettelsen!
1) Jfr. ITU-konferansen nylig og konferansen Tid for digtiale løft, Sandvika vgs. 7. november, der avdelingsdirektør i departementet Øystein Johannesen blant annet bebuder opprettelsen av et Senter for IKT i utdanningen i 2009.
