Bloggingens
uskrevne regler bryter med nedarvede biblioteknormer. Standhaftig vilje til
eksperimenter kan vise seg viktigere enn kortsiktig 2.0-suksess for
folkebibliotekene.
"Det var ofte kjedelig å skrive i bloggen, og en gjennomgang avslører at det også må ha vært ganske kjedelig å lese den." Slik skriver Bernt Lage Breivoll, kanskje i overkant selvkritisk, i sin nekrolog over Fauske biblioteks blogg. Den ble lagt ned i desember i fjor.
- Av Olav Anders Øvrebø, frilansjournalist og redaktør
Bloggingens uskrevne regler bryter med nedarvede biblioteknormer. Standhaftig vilje til eksperimenter kan vise seg viktigere enn kortsiktig 2.0-suksess for folkebibliotekene.
- Av Olav Anders Øvrebø, frilansjournalist og redaktør (bildet)
"Det var ofte kjedelig å skrive
i bloggen, og en gjennomgang avslører at det også må ha vært ganske kjedelig å
lese den." Slik skriver Bernt Lage Breivoll, kanskje i overkant
selvkritisk, i sin nekrolog over Fauske biblioteks blogg. Den ble lagt ned i
desember i fjor.
Fauske-bloggen ble startet så tidlig som i 2005, men det er først etter at noen hundre bibliotekarer det siste drøye året har fulgt kurset "23 ting om 2 null" at bloggtrenden har begynt å fenge i bibliotek-Norge. En liste sammenstilt av Vegard Krog Petersen ved Sarpsborg bibliotek viser at det nå finnes rundt 70 biblioteksblogger som henvender seg til et allment publikum (de fagorienterte "interne" biblioteksbloggene er holdt utenfor).
Blogging er også det av web 2.0-verktøyene som har fått størst gjennomslag blant bibliotekarene. En spørreundersøkelse utført i august i fjor av Jannicke Røgler ved Buskerud fylkesbibliotek og Mariann Løkse ved Universitetsbiblioteket i Tromsø viste at nær halvparten av deltakerne hadde tatt i bruk blogging etter å ha fulgt "23 ting". På andre plass kom bruk av nyhetsstrømmer (RSS) knyttet til bibliotekets tilbud, mens fotodelingstjenesten Flickr var det tredje mest populære verktøyet. Det finnes etter hvert en hel rekke eksempler på bibliotekenes forsøksvirksomhet i web 2.0-land.
Konvensjonsbrudd
og normutfordring
Den direkte foranledningen til bloggdøden i Fauske var Breivolls jobbskifte til en stilling ved Fylkesbiblioteket i Hordaland. Breivoll hadde nemlig vært både biblioteksjef og bloggsjef i Fauske. En av de viktigste erfaringene han tar med seg er at bloggingen krevde en hel del arbeid og planlegging.
- Det som kanskje er mest krevende er å prøve å oppnå en kontakt ut - å få folk til å lese og bruke bloggen. Vi forsøkte med å henge opp plakater for bloggen på biblioteket, vi forsøkte med lenker på våre vanlige nettsider. Og vi forsøkte å kommunisere med andre blogger i kommunen, men likevel viste vel statistikken meg at vi ikke fikk mer enn en håndfull lesere, sier Breivoll.
Blogging har eksistert i omtrent et tiår, og i årenes løp har det utviklet seg noen konvensjoner. Fra utsiden er det lett å konstatere at mange av bibliotekbloggerne bryter med flere av disse. En viktig indikator er om bloggeren klarer å engasjere leserne til å legge igjen kommentarer. Dessverre er det, som Breivoll oppdaget, lenger enn langt mellom kommentarene på de norske bibliotekbloggene. Flere av bloggene har institusjonen som avsender på hvert innlegg - et eklatant brudd på konvensjonen om at det skal stå en person bak hvert innlegg, og noe av en "turnoff" av engasjement blant leserne.
Nøytralitet som hinder
- Det at personen som blogger skriver sitt navn under styrker jo både sjel og identitet og gjør at man ser på dette som en troverdig kilde. Du har ikke det anonyme biblioteket, du har en person som du kan henvende deg til og et ansikt, sier Vegard Krog Petersen.
Bloggleserne forventer en personlig henvendelsesform, og den bør også komme til uttrykk i skrivestilen. Også her mangler det en del hos mange av bloggene - formen blir fort for stiv. Breivoll forklarer med en av bibliotekenes kjerneoppgaver, formidling av skjønnlitteratur, som eksempel.
- Formidlingen skal i utgangspunktet være nøytral, informativ, kunnskapsbasert. Man kan bruke sitt personlige engasjement og det man personlig liker når det er positivt. Hvis man virkelig elsker en bok, så kan man bruke det engasjementet ut mot brukerne i formidlingen. Men hvis man misliker en bok, da er det kanskje mer tvilsomt i bibliotekarrollen å kommunisere det ut til brukerne. Da velger man isteden en mer nøytral form, sier han.
Å skrive skarpt og provoserende er ikke den eneste måten å engasjere leserne på, men det er ingen tvil om at det er et grep som virker. For mange er nok dette ennå en for sterk utfordring mot yrkesrollen.
Kommentarer fra engasjerte lesere er imidlertid ikke det eneste som viser om en blogg lykkes. Minst like viktig er om bloggen blir lenket til av andre bloggere, og slik blir mer synlig for brukerne. En god start ville være om bibliotekbloggene lenket til hverandre, men også dette er det få eksempler på foreløpig, viste stikkprøver vi gjorde under arbeidet med denne artikkelen. En enkel, men virkningsfull taktikk for folkebibliotekene ville være å lenke systematisk til andre bibliotekblogger og til bloggere som er opptatt av bibliotekenes arbeidsfelt - eksempelvis temaer som litteraturformidling, nettresearch og kildevurdering. En slik lenketaktikk ville raskt gjøre en mer synlig på webben.
Bør ikke fortvile...
Bok og Bibliotek har forelagt folkebibliotekenes web 2.0-erfaringer for et par netteksperter. Selskapet Netlife Research er spesialister på brukervennlighet og gir råd om nettløsninger til både private og offentlige virksomheter. Markedsansvarlig Eidar Grande Vollan opplever ofte at kundene ikke definerer målgruppene sine godt nok.
- Hvem er det egentlig man henvender seg til? Er det sånn at man har et internt mål om å nå ut til publikum, og så vet man ikke helt hvem dette publikumet er? Kanskje er det ikke alle brukere som er interessert, kanskje det bare er de som er interessert i slektsforskning, eller noveller, eller dikt. Hvis man hele tiden prøver å skrive til massen, så er det vanskelig å nå fram. Hvis man isteden kan finne nisjer, så er det mye større sjanse til å skape debatt og få bloggen til å leve, sier Grande Vollan.
Prosjektleder Jon Hoem ved Høgskolen i Bergen skriver og underviser om webkommunikasjon og er selv involvert i digitale innholdsprosjekter. Han mener folkebibliotekenes første, barske erfaringer ikke må få dem til å fortvile. For det første betyr ikke få kommentarer på bloggene nødvendigvis at man ikke har lesere. Men for det andre er det å samle erfaringer og bygge kompetanse det viktigste i den første fasen.
- Her snakker vi rett og slett om en type kompetanse- og tankesettoppbygging som må ta lang tid, men som er viktig å komme i gang med. Hva skulle konklusjonen være hvis det er for få treff og for lite brukermedvirkning? Å slutte med det? Enden på den visa er at man i en ikke altfor fjern framtid fjerner biblioteket som sådan. På en dårlig dag er det scenariet man kan se for seg, fordi de er så knyttet til én måte å distribuere informasjon på, sier Hoem.
Også Grande Vollan peker på den kompetansebyggende effekten av web 2.0-satsingen, samtidig som han oppfordrer til realisme om hva som faktisk kreves av innsats for å lykkes.
- Det er lett å si at vi må ha en blogg, vi må tenke web 2.0, og så har man egentlig ikke tatt stilling til hva det er som kreves. Det er noe av det samme som skjedde på slutten av 90-årene, da alle fant ut at de måtte ha et nettsted. Så gikk det flere år før man skjønte at her må man faktisk ha en webredaktør, noen som har ansvar for det tekniske, bruke konsulenter for å få til en god løsning, satse på kompetanseheving og så videre.
...fordi man kan få det til
Litteraturformidling er tema for flere av bibliotekbloggene. Boktips serveres av Tromsø bibliotek, Trondheim folkebibliotek og flere andre. Litteraturblogger - eller bokblogger - er en nisje i bloggverdenen som viser noe av potensialet for bibliotekene. Det finnes nemlig et norsk miljø av litteraturelsker-blogger der bibliotekene kan hente mye inspirasjon. Blant disse er Bookhouse girls, Skattkista og Leselama - alle blogger som har de etterlengtede kommentarene, både inn- og utgående lenker, og i det hele tatt utgjør et aktivt fellesskap av nettsider. Skal bibliotekbloggene lykkes bedre, må de tenke nettverksbygging.
- Vi er for dårlige med alliansebygging - for dårlige til å se hva andre gjør og prøve å rappe litt gode ideer. Vi er ikke bra på markedsføring, å se hva som er lurt å gjøre. Vi trenger noen gode eksempler fra noen som kan gå i front, sier Jannicke Røgler.
Perspektiv
Bibliotekene som prøver seg fram med web 2.0-"ting", forsøker å trekke flere brukere inn til både virtuelle og fysiske møteplasser og tjenester. De erfarer fort at web-utviklingen dreier seg om å dele og produsere kunnskap i fellesskap, ikke bare formidle fra avsender til mottaker. Den erfaringen henger sammen med en nødvendig omstilling for bibliotekene, mener Jon Hoem.
- Hva ser vi for oss at biblioteket skal bli etter hvert - når, i en ikke altfor fjern framtid, veldig mye av informasjonen ikke vil komme på papir? Du finner det ikke i hylla på biblioteket. Du finner det på en skjerm, og den står hjemme hos deg også. Hvorfor skal du gå på biblioteket da? Jeg tenker jo at hele rollen til biblioteket må bli en helt annen. Istedenfor å være stedet hvor du skal finne informasjon, så vil det i like stor grad være et sted du går for å produsere eller sette sammen informasjon. Hvis man ikke går i den leia, så er enden på visa at man kan begynne å legge ned biblioteker, sier Jon Hoem.
Bloggerfaringene Breivoll og andre allerede har gjort seg, kan vise seg som verdifulle steg på veien for bibliotekene, selv om det kanskje ikke føltes sånn da Fauske-bloggens nekrolog ble dyttet ut på nettet. Antakelig er det ikke bloggene, wikiene, Facebook eller andre verktøy som er løsningen, bemerker Breivoll - det dreier seg heller om å integrere tankegangen bak dem i både de fysiske og de virtuelle bibliotekene.
- Det er først når man begynner å hente dette inn i for eksempel websøkene og gjerne også inn i det fysiske biblioteket, at det egentlig begynner å bli noe bibliotek 2.0, sier han.
