Spiller biblioteket en rolle med hensyn til å hjelpe
innvandrerkvinner til å bli integrert i det norske samfunnet? Hva er denne
rollen? Hvordan tar innvandrerkvinner biblioteket i bruk som møteplass og
hvilken rolle spiller biblioteket i livene deres? Slike spørsmål står sentralt
i et mastergradsprosjekt som nylig er avsluttet ved bibliotek og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo og som vi vil presentere i det
følgende.
Av professor Ragnar Audunson og masterstudent Essmat Sophie, begge ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Spiller biblioteket en rolle med hensyn til å hjelpe
innvandrerkvinner til å bli integrert i det norske samfunnet? Hva er denne
rollen? Hvordan tar innvandrerkvinner biblioteket i bruk som møteplass og
hvilken rolle spiller biblioteket i livene deres? Slike spørsmål står sentralt
i et mastergradsprosjekt som nylig er avsluttet ved bibliotek og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo og som vi vil presentere i det
følgende.
Av professor Ragnar Audunson og masterstudent Essmat Sophie, begge ved Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Masteravhandlingen er gjennomført innenfor rammene av PLACE-prosjektet som nettopp utforsker folkebibliotekets potensial som tverrkulturell møteplass.
Både bibliotekarer og politikere er opptatt av biblioteket som en arena for integrasjon. I Giskes stortingsmelding om bibliotek (17. april '09) er bibliotekets rolle som møteplass - herunder dets rolle som møteplass for innvandrere - et viktig tema. Tidligere forskning har vist at innvandrere bruker biblioteket mer enn befolkningen generelt og at deres bibliotekbruk er annerledes.
Dansk og norsk. Et dansk prosjekt som ble gjennomført i Aarhus og Odense tidlig på 2000-tallet, viste for eksempel at andelen av bibliotekbrukere med innvandrerbakgrunn i disse to byene på undersøkelsestidspunktet omtrent tilsvarte innvandrernes andel i befolkningen. Men bruksmåten var annerledes: de brukte et bredere spekter av tjenester. Svenske undersøkelser viser at i perioden 2000 - 2005 var det i gjennomsnitt 64 prosent av totalbefolkningen som brukte biblioteket minst en gang årlig og 28 prosent som brukte det minst en gang i måneden. Tilsvarende tall for innvandrerbefolkningen er 73 og 34 prosent. (Almerud, 2008). Også andregenerasjonsinnvandrere er flittigere bibliotekbrukere enn dem som har svensfødte foreldre.
Den store observasjonsundersøkelsen som ble gjennomført ved hovedbibliotekene i de fem største byene i Norge høsten 2007 (ABM-utvikling, 2008) bekrefter inntrykket fra den danske 2001-undersøkelsen: Innvandrere bruker et noe annet og bredere spekter av tjenester enn den norske befolkningen - blant annet kommer de oftere til biblioteket sammen med andre: de bruker oftere biblioteket som møteplass.
Selv om vi vet at innvandrere tar biblioteket i bruk, mangler vi fremdeles mye dybdekunnskap med hensyn til hvilken rolle innvandrerne opplever at biblioteket spiller i livene deres. Det gjelder særlig innvandrerkvinner. Bildet med hensyn til folkebibliotek og innvandrerkvinner er dobbelt: på den ene siden ser det ut til at det lokale folkebiblioteket er en av de få arenaene i lokalsamfunnet som er et åpent tilgjengelig og tillatt rom for mange innvandrerkvinner med muslims bakgrunn. Vi ser dem ikke på kafé, på kino, i ungdomsklubben, på idrettsbanen m.v. På biblioteket møter vi dem. Men samtidig er det slik at mens kvinnene er i flertall blant etnisk norske bibliotekbrukere, ser mennene ut til å være i flertall blant de innvandrerne som kan observeres i biblioteket.
Forståelse. For å komme nærmere en forståelse av dette spørsmålet valgte man i dette prosjektet å gjennomføre kvalitative dybdeintervjuer med til sammen ni kvinner fra Iran, Irak og Afghanistan. Kvinnene som ble intervjuet har farsi, dari og kurdisk som morsmål og siden masterstudenten som gjennomførte prosjektet, behersker disse språkene, kunne alle intervjuene gjennomføres på kvinnenes morsmål. Det er sannsynligvis en særdeles viktig kvalitet ved dette prosjektet. Mange undersøkelser forutsetter at respondentene behersker norsk.
I en større surveyundersøkelse som PLACE prosjektet gjennomførte i tre bydeler i Oslo - Røa, Sagene og Søndre Nordstrand med til sammen 1000 respondenter fra disse tre bydelene, var innvandrerne underrepresentert. Søndre Nordstrand har for eksempel en andel innvandrere fra ikke-vestlige land på om lag 40 prosent. Men blant respondentene i vår survey fra denne bydelen var det bare 18 prosent som hadde denne bakgrunnen. Det skyldes sannsynligvis at man måtte kunne norsk for å svare på telefonintervjuernes spørsmål.
At respondentene som deltok i dette mastergradsprosjektet kunne snakke på morsmålet sitt, ga muligheter til å fange opp behovene og synspunktene også til kvinner som har vært for kort tid i Norge til å kunne intervjues på norsk. Respondentene bodde alle i Vestfold. Den eldste var 38 år gammel og den yngste 22. De hadde bodd i Norge fra 3 måneder til 10 år. Seks kom til Norge som resultat av familiegjenforening mens de øvrige tre kom som flyktninger. Tre av dem kom fra Iran og hadde farsi som morsmål, tre kom fra Kurdistan og hadde kurdisk som morsmål mens de tre siste kom fra Afghanistan og hadde dari som morsmål. I tillegg ble en norsk bibliotekar intervjuet.
Kommunikasjon. I PLACE-prosjektet er vi opptatt av sosial kapital, dvs. den tillit til andre som skapes ved at mennesker er integrert i nettverk som samhandler stabilt og som preges av gjensidighetsnormer. Migrasjon kan bety en katastrofe med hensyn til sosial kapital - særlig dersom migrasjonen er påtvunget slik den har vært for dem av våre respondenter som har måttet flykte. De kommer fra land der det som kalles sosial kapital av båndtypen - tillit og bånd innenfor for eksempel storfamilien, klanen eller landsbyen - er høy mens tilliten på tvers til andre grupper - det som kalles sosial kapital av brotypen - og ikke minst tilliten til politiske institusjoner er lav.
Derfor er det et overraskende og påfallende funn i denne undersøkelsen at de mange av kvinnene gir uttrykk for lav tillit til andre innvandrere fra samme land, mens de gir uttrykk for en høy grad av tillit til sosiale og politiske institusjoner i Norge. De opplever at de er kommet til et samfunn der deres rettigheter er sikret på en helt annen måte enn i det samfunnet de dro fra, og det skaper tillit, selv om de gir uttrykk for at de savner den tette menneskelige kontakten i hjemlandet at forholdet mennesker imellom i Norge ofte kan virke instrumentelt og kaldt.
Bibliotekbruken de rapporterer om er allsidig: de låner til barn og familie, de bruker biblioteket som et sted å trekke seg tilbake til og gjenopprette balansen i livet sitt når de overmannes av savn og fortvilelse i det nye landet sitt, de benytter brosjyrer og annet informasjonsmateriell til å orientere seg om rettigheter og plikter i det nye landet. Vi får likeledes bekreftet at biblioteket er et sted som det er lovlig og mulig for innvandrerkvinnene å bruke som møtested uten at det skaper konflikter med ektemannen. De avtaker å møte venninner, men de rapporterer også eksempler på at de er kommet i kontakt med og blitt kjent med andre, både landsmenn og nordmenn, og ikke bare kvinner men også i noen tilfelle menn.
I teorien om det som kalles praksisfellesskap er begrepet legitim perifer deltakelse sentralt. Det betyr at en som kommer som en nykommer inn i et praksisfellesskap - for eksempel fellesskapet av frisører - ikke forventes å delta fullt ut fra dag 1. Man observerer og lærer i utkanten før man slippes løs på kundenes hårprakt. Mange av respondentenes historier i dette viser hvordan biblioteket nettopp fungerer som en slik arena for legitim perifer deltakelse. Man observerer og lærer ting i biblioteket om skikk og bruk i det nye samfunnet. Hvordan feirer man for eksempel fødselsdager for barna? Hva er skikk og bruk i et norsk bryllup? Biblioteket som en arena der man gradvis kan nærme seg det nye samfunnet gjennom såkalt legitim perifer deltakelse, er sannsynligvis en rolle biblioteket har særlige forutsetninger for å spille og som en vellykket integrasjonspolitikk forutsetter.
En av konklusjonene i dette masterprosjektet er knyttet til betydningen av at innvandrere generelt og innvandrerkvinner spesielt blir tatt med på råd når tjenester og tilbud utformes. Det igjen forutsetter at de møtes av ansatte som kan kommunisere med dem språklig og som har et forhold til den kulturelle bakgrunnen de har.
Litteratur
Almerud, Peder.(2008). Framgångsrikt, men förbisett - om bibliotekens betydelse för integration http://www.biblioteksforeningen.org/. Lest 17. August 2009
Essmat Sophie (2009). Biblioteket som møteplass for innvandrerkvinner. Oslo, Høgskolen i Oslo. Masteravhandling i bibliotek og informasjonsvitenskap.
