Skolen står foran en revolusjon, men det er ikke lærerstanden som
leder utviklingen. Skolebibliotekene må gå i bresjen. Sammen med de
digitale urokråkene.
Av Tord Høivik, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Skolen står foran en revolusjon, men det er ikke lærerstanden som leder utviklingen. Skolebibliotekene må gå i bresjen. Sammen med de digitale urokråkene.
Av Tord Høivik, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Det er ikke lærerstanden som leder utviklingen. Drivkreftene kommer i hovedsak utenfra - dels fra elever og studenter, dels fra departementer og direktorater. Dagens barn og unge vokser opp med data som sitt morsmål. De har aldri snakket noen annet språk - og okker seg over de voksne amatørene som fomler i vei fra kateteret.
Skal skolebibliotekene komme på banen, må de vite hvilken bane de skal oppsøke. Skal bibliotekarene satse på den tradisjonelle skolen, der de fleste lærerne føler seg hjemme? Eller skal de alliere seg med de digitale urokråkene - som prøver å forandre den etablerte pedagogikken?
Jeg
mener selvsagt det siste. Begrunnelsen er enkel. Skolens tradisjonelle
arbeidsform - det vil si lærer, klasse, kritt og lærebok - gir liten plass til
bibliotek og bibliotekarer. I den gamle pedagogikken gjaldt det å lære seg
pensum - punktum finale. Ekspedisjoner utenfor pensum var mest til bry. Den nye
pedagogikken bygger på nettet i stedet for pensum. Det betyr at bibliotek og
bibliotekarer kan spille sentrale roller i læringsarbeidet. Men da må
bibliotekarene utforske den nye digitale pedagogikken - dels sammen med og dels
i forkant av lærerne.
De nye norske læreplanene er
usedvanlig radikale i sin språkbruk. Aktiv og meningsfull bruk av data skal tas
inn i alle fag. Men hvordan det skal gjøres i praksis, vet ikke Staten. De
fleste byråkrater er amatører når det gjelder digitalt utviklingsarbeid. De
krever at lærerne skal gå på ski over Grønland, men overlater selve
ekspedisjonen til skolene selv - en grei fordeling av arbeidet sett fra Statens
side.
Mange snakker om Web 2.0. Bibliotekarer snakker om Bibliotek 2.0. Skolefolk snakker om Utdanning 2.0. Noen legger vekt på teknologien - med åpen kildekode, distribuert programutvikling og nettet som plattform. Andre poengterer de økonomiske og kulturelle sidene: dugnadskulturen, de sosiale nettstedene og den distribuerte kunnskapsproduksjonen. Mange bidrar - på kryss og tvers.
Om
noen år vil både begrepet og debatten om 2.0 forsvinne. To-null blir normalt,
selvsagt og usagt. Vi snakker ikke lenger om elektriske sporvogner og
selvdrevne motorkjøretøyer med forbrenningsmotor. Trikk og bil holder i lange
baner. Men det er hundre år siden forrige tekniske revolusjon. Vi husker ikke
lenger hvor urolige slike dype teknologiske overganger kan være.
Den nye læreren er ikke en
foreleser, men en fagperson som planlegger og veileder læringsprosesser. Skal
bibliotekarene nå fram i skolen, må de samarbeide med lærerne. De færreste
bibliotekarer kan bruke de ti tusen timene det tar å bli en erfaren foreleser.
Men lærerne mangler bibliotekarenes kunnskap om medier, dokumenter og metadata.
Dersom de to går i team, kan de utfylle hverandre - og lage langt bedre
læringsløp for elevene.
I
en slik prosess tror jeg bibliotekarene kan finne gode allierte blant de nye
digitale lærerne. De trenger støttespillere, siden den nye pedagogikken møter
uvitenhet, treghet og motstand. For å bli kjent med det digitale miljøet i
skolen, anbefaler jeg nettstedet Del & Bruk. Del & Bruk ble opprettet av
Ingunn Kjøl Wiig, som er norsk- og engelsklærer ved Sandvika VGS, for bare et
halvt år siden. Det er nettopp beregnet på lærere som prøver å utvikle
undervisningsformer som er tilpasset vår nye digitale hverdag. På et
halvår har mer enn to tusen lærere meldt seg på.
Vi har i en årrekke prøvd å nå
gjennom med våre ønsker om ikt-utstyr på kunst og håndverksverkstedene våre.
("Holder det ikke med blyant og høvler"-holdningen regjerer)
Lærere mangler tid til faglig samarbeid og faglig oppdatering. Ofte må den enkelte lærer finne frem i "jungelen" av nettressurser og selv lage undervisningsopplegg, fordi det ikke er en nasjonal database over nettressurser og oppgaver/undervisningsopplegg.
Likevel mener jeg at vi ikke skal unnskylde lærerne for mye, mange av dem ... påberoper seg metodefrihet for å fortsette slik de alltid har gjort. For å få til endring må ledelsen på skolene være tydelige og krevende. IKT er et nøkkelelement for læringen, og etter hvert ... er det bare nostalgi som gjør at mange klamrer seg til boka.
Initiativet til samarbeid må i praksis komme fra bibliotekarene. Skolen har en travel hverdag. For lærerne står elevene og undervisningen i sentrum - det er jo derfor de har valgt dette yrket. Bibliotekarer ved skoler, universitet og høgskoler klager ofte over at de ikke blir sett av lærerstaben - det vil si verdsatt etter fortjeneste. Det er sikkert riktig. I en rettferdig verden ville ulven og lammet gresset side om side. Men inntil videre bør lammet ta sine forholdsregler.
Det betyr ikke å reklamere for bibliotekets fantastiske ressurser, men å undersøke hva lærerne tror de trenger - og deretter tilby det. Neste skritt er å lokke noen av lærerne til å trenge tjenester de ikke visste om, eller ikke trodde de trengte. Men det er biblioteket som må bevise sin verdi. Det nytter lite å argumentere ut fra bibliotekets premisser. Profesjonene lever i hver sin snakkeboble der bare deres egen tale veier tungt. Løsningen heter lytt og lokk. Kunden har alltid rett - selv når hun tar grundig feil.
