Henriette Grønns (Microsoft) motinnlegg til min artikkel om DRM i Bok og bibliotek nr. 4
2008 styrer unna eller sporer av de substansielle spørsmålene jeg tok opp i
artikkelen med en rekke usannheter og personangrep, svarer Thomas Gramstad, leder for EFN.
Henriette Grønns motinnlegg til min artikkel om DRM i Bok og bibliotek nr. 4 2008 styrer unna eller sporer av de substansielle spørsmålene jeg tok opp i artikkelen med en rekke usannheter og personangrep, svarer Thomas Gramstad, leder for EFN.
Først må jeg påpeke at jeg skrev en artikkel om DRM på generelt grunnlag, i forhold til hvordan Internett og datateknologien fungerer. Redaktøren valgte å endre til et hovedfokus mot Microsoft, både ved å endre min egen tittel på artikkelen og ved å invitere inn et motinnlegg fra en ansatt i Microsoft. Jeg synes det vil være synd om de grunnleggende poengene om hva slags type nettverkssamfunn og informasjonsøkonomi vi bør gå for drukner i enda en "for eller mot Microsoft"-debatt. DRM er et mye større tema enn Microsoft.
Imidlertid er det slik at når man skal gi praktiske eksempler på DRM, så vil mange av eksemplene involvere Microsoft, fordi de lenge har vært en pådriver for DRM. Så vi kommer ikke utenom å måtte snakke noe om Microsoft. Men først noen generelle poenger.
Ut
fra Grønns fremstilling finnes det kun én måte å tenke og praktisere
immaterielle rettigheter på, og kun én mulig forretningsmodell, og det er
naturligvis den modellen hun er betalt av sin arbeidsgiver for å forsvare: En
modell basert på størst mulig etterligning av den fysiske verden med dens knappheter
og begrensninger, slik at alle digitale verk og produkter skal forkrøples med
kunstige knappheter og begrensninger (innført med og styrt av DRM). På den
måten elimineres de fleste eller alle fordelene og fremskrittene ved en digital
utgave, mens ulempene ved en digital utgave beholdes, slik at resultatet blir at
vi får et forkrøplet digitalt produkt med et dobbelt sett av både naturlige
ulemper og kunstige begrensninger og restriksjoner.
Veldokumenterte nye modeller og aktører.
Videre er, ifølge Grønn, alle skapere av åndsverk og alle utgivere og
distributører enig med Grønn om verdien og ønskeligheten av denne måten å gjøre
ting på. Og enhver som er uenig med henne, må jo så klart være motstander av
både immaterielle rettigheter og av at folk skal tjene penger på sitt skapende
arbeid! Og naturligvis er det kun Thomas Gramstad som er uenig, fordi han har
"usedvanlig stor selvtillit" og dessuten driver med konspirasjonsteorier.
At
alle og enhver lett kan søke opp en meget stor mengde med solide og kritiske
rapporter, studier, undersøkelser, artikler og bøker om alle de tekniske,
økonomiske, sosiale og demokratiske problemene med DRM, såvel som omtaler og
dokumentasjon av de mange nye økonomiske modellene som vokser frem (uten DRM,
kunstig knapphet og begrensninger), det tror Grønn tydeligvis at hun kan lykkes
med å holde hemmelig! Jeg blir alltid forundret når jeg møter på slike blatante
og bevisste løgner som dette - man kan peke på et fjell av dokumentasjon og de
påstår at fjellet ikke er der. Tro som kan flytte fjell? Løgner som kan flytte
fjell?
Virkelighetsmonopol som ansporer løgn.
Denne totalitære tenkemåten, dette forsøket på å få monopol over både Det Sanne
og Det Gode, henger sammen med at ikke bare en bestemt forretningsmodell, men
et helt verdensbilde, er i ferd med å smuldre opp. I forsvaret mot dette
fremstår det da som helt legitimt å lyve, og moralsk fordømmelse av og
personangrep mot de annerledes tenkende hører selvsagt med (kanskje særlig hvis
man blir Grønn av sinne, angst eller misunnelse).
Dette dreier seg rett og slett om at to verdensbilder kolliderer - et paradigmeskifte fra en type økonomi og organisering av kulturproduksjon til en annen, ny type. Sentrale brytningspunkter mellom de to paradigmene ligger i Internett, datamaskiner, og avskaffelsen av knapphet på digitale eksemplarer av åndsverk (kopiering, fildeling etc.), og jeg henviser til min artikkel om Eboka og forlagsbransjen et annet sted i dette nummer av Bok og Bibliotek for utdypning av dette emnet.
Representantene for det gamle etablerte knapphetsbaserte paradigmet har en egeninteresse i å fremstille seg selv som det eneste mulige alternativet, i sin kamp mot nye forstyrrende teknologier og økonomiske modeller i en digitalisert virkelighet. Når man selv ikke lenger kan representere "Sannheten om hvordan ting fungerer" blir det lett å lyve og personangripe de man oppfatter som truende representanter for det nye.
Forøvrig påpeker Asbjørn Dyrendal, en religionshistoriker som bl.a. jobber med fenomenet konspirasjonsteorier, at det å beskylde andre for å lage konspirasjonsteorier har blitt en ny hersketeknikk for å unndra seg kritiske og ubehagelige spørsmål.
Jeg
var nøye med å belegge påstandene i min artikkel med dokumentasjon i form av
kildehenvisninger og lenker. Disse ble imidlertid redigert vekk fra den
versjonen som kom på trykk, men er med i nett-utgaven av artikkelen.
DRM er kamp mot innovasjon. Grønn
hevder at DRM er viktig grunnlag for utvikling av nye forretningsmodeller og
altså noe som fremmer innovasjon. Det er beviselig feil. DRM er et virkemiddel
som bevisst brukes til å bekjempe nye, "forstyrrende teknologier"
(disruptive technology) og de nye forretningsmodellene og aktørene som kommer
med disse. DRM er et forsøk på å gi kunstig åndedrett til døende knapphetsbaserte
distribusjons- og inntektsmodeller, og det er godt dokumentert at DRM er et
hinder for innovasjon og fremskritt. Dette er også mye av grunnen til at Grønns
påstander om innovasjon, nye modeller, nye inntekter osv. fremstår som vage generaliseringer
uten konkret innhold.
Det Grønn og hennes arbeidsgiver ønsker er naturligvis ikke nye forstyrrende teknologier, modeller og aktører, men derimot en fortsettelse av det bestående med dagens store aktører i førersetet, og dette tror man kan oppnås med en DRM-basert kontrollteknologi der all kopiering skal være umulig eller ulovlig, der enhver form for tilgang til digitalt innhold skal være en egen lisens man må betale for, dvs. leie, slik at ingen kunder eller brukere får lov til å kjøpe eller eie noe, og taksameteret tikker og går hele tiden. Det er dette Grønn mener med "innovasjon" og "nye inntektsstrømmer".
Skaperen av et åndsverk har ingen interesse i å frata sine kunder deres eksemplarrettigheter, hverken med DRM eller på andre måter. Eksemplarrettighetene innebærer gratis PR og dermed økt salg for skaperen, som vanligvis ønsker å bli lest/sett/hørt av flest mulig. Derfor er det ingen naturnødvendig konflikt mellom rettighetene til henholdsvis skaper og bruker/kunde. Å påstå noe annet er å si at vanlig kjøp og salg ikke er i selgers interesse - et merkelig ståsted for noen som hevder å være for markeder og frihandel.
Det
er feil at Forbrukerrådet ikke er mot DRM. Forbrukerrådet har definert et sett
av digitale rettigheter som alle brukere har eller skal ha, og disse er
uforenlige med DRM, og kan leses på Forbrukerportalen.no.
Frekke løgner om drm. Grunnen til at
CD-plater kan spilles av i en hvilken som helst CD-spiller er nettopp at de
IKKE inneholder DRM! Kopisperrene har nemlig avgått ved døden de siste par
årene, nettopp fordi de ikke fungerte i alle avspillere, og til og med i en del
tilfeller skadet eller ødela avspilleren.
"DRM er en verdinøytral teknologi" og "Alle bør har frihet til å velge" å bruke DRM, skriver Grønn - i den visjonen har sluttbruker frihet til å velge mellom produkter med DRM eller ingenting! Dette er naturligvis det nøyaktig motsatte av frihet, og er muligens den frekkeste av Grønns mange løgner. Fire konkrete eksempler (søketermer) som tydelig illustrerer dette: "TCPA FAQ", "zune drm madness", "DRM sucks redux", "sony rootkit". Disse "Grønnsakene" er definitivt ikke sunne eller helsebringende.
Palladium - TCPA - "Trusted Computing" - "Trustworthy Computing": denne teknologien har et så stort anti-demokratisk potensiale at den av markedsføringsgrunner er nødt til å stadig skifte navn. Uansett hvilke gode motiver Microsoft måtte ha eller påberope seg bør den ikke utplasseres.
Wikipedia-artikkelen "Criticism of Microsoft" og nettstedet Microsoft Watch dokumenterer sakene jeg nevner ovenfor, samt en rekke andre lignende saker som viser at Grønns påstand om at "Microsoft aldri vil drive en slik uetisk og ulovlig virksomhet" i beste fall er historieløs.
Bakgrunn:
Thomas Gramstads artikkel: - Nei til DRM og Microsoft
Henriette Grønns motinnlegg: Konspirasjonsteorier fra Gramstad
