Det trengs absolutt et mangfoldsår, sikkert 10. Vi trenger en debatt som handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske og kulturelle privilegiene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år.
- Av Anne-Britt Gran, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI
Det trengs absolutt et mangfoldsår, sikkert ti. Vi trenger en debatt som handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske og kulturelle privilegiene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år.
Det kan allerede konstateres i skrivende stund, oppunder julen i 2007, at Mangfoldsåret 2008 allerede er innfridd. En gjennomgang av nettsidene til Mangfoldsåret viser at programmet er stort, bredt og dekker det meste. Så langt jeg kan se, er det ingen grenser for hva som kan falle inn under mangfoldigheten. Jeg vil her diskutere om det er hensiktsmessig. Videre vil jeg diskutere Mangfoldsårets profil og dets kulturpolitiske status.
Bakgrunnen for mangfoldsåret er helt konkret St.meld. nr. 17 (2005-2006), der det besluttes at 2008 skal være et markeringsår for mangfold. Det overordnede målet er at norsk kulturliv skal gjenspeile det kulturelle mangfoldet som faktisk finnes. I kulturlivet har det vært diskutert hva slags mangfold det siktes til - etnisk mangfold, estetisk mangfold eller all slags mangfold. På den ene siden snakkes det om alle former for mangfold i forbindelse med mangfoldsåret 2008 (kjønn, seksuell legning, funksjonsdyktighet med mer), mens på den annen side fremheves etnisk minoritetsmangfold. Den første formen for mangfold er nok noe lettere å innfri enn den andre.
Målet om å gjenspeile det faktiske mangfoldet som finnes, skal oppnås gjennom:
- Synliggjøre og styrke det mangfoldet som allerede finnes.
- Skape samhandlings- og samarbeidsmønster mellom kulturaktører med bakgrunn fra henholdsvis majoritets- og minoritetskulturer.
- Sørge for at minoriteter kan utøve og videreutvikle egne kulturaktiviteter.
- Stimulere institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til i større grad enn i dag å gjenspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i dagens Norge.
- Øke innbyggernes kunnskap om og respekt for kulturelt mangfold som en positiv dimensjon ved det norske samfunn.
- Sikre at kulturelt mangfold skal bli et markant og gjennomgående trekk ved norsk kulturpolitikk gjennom en prosess påbegynt i 2008. Målsettingene er derfor å betrakte som langsiktige.
Mangfoldsåret retter seg mot alle som bor i Norge. Ingen skal kunne ekskluderes fra deltakelse i og tilgjengelighet til kulturtilbud på grunn av kjønn, alder, legning, ulike grader av funksjonsdyktighet, religiøs - eller kulturell tilhørighet. I St. meld. 17 er det lagt særlig vekt på etnisk og kulturelt mangfold. Grupper som nevnes spesielt er urbefolkningen, nasjonale minoriteter og minoriteter som har kommet til Norge som følge av nyere migrasjon.
Uklart fokus
Mangfoldssekretariatet har valgt å legge seg på en helt åpen linje, der aktørene selv kan definere hvordan de bidrar til mangfold. Alle som føler seg kallet, kan derfor registrere seg på www.kultureltmangfold.no og legge inn sitt bidrag til mangfoldsprogram. Ved en slik fortolkning av mangfoldsproblematikken, blir den etniske minoritetsvarianten kun en av mange, selv om den er dominerende i antall prosjekter. Dermed tar det norske mangfoldsåret en annen retning enn det svenske mangfoldsåret som ble gjennomført i 2006, der man hadde et fokus kun på den etniske minoritetsproblematikken i offentlige kulturinstitusjoner. Det er atskillig vanskeligere å finne fokus i det norske mangfoldsåret.
Den norske praksisen med å la aktørene registrere seg selv, innebærer at selve feltet bestemmer mangfoldsårets program og profil - og veien blir til mens man går. Ved en gjennomgang av det norske programmet for 2008 (per 20.12.2007) er det svært mange og høyst ulike mangfoldsprosjekter som har registrert seg. Under følger noen eksempler: Lytterkurs Rachmaninov Symfoni nr. 3, (kurskveld basert på Stavanger Symfoniorkester Hovedserie), Paper city - Skiens historie som papirby og papirets mangfoldige muligheter, origami workshps (arr. Kulturavdelingen i Skien kommune), strikking av sokker til barn i Øst-Europa (arr. frivillighetssentralen i Lillehammer), Winter Walks 2008, vandretur i Oslo med norsk og engelsk guide (arr. Oslo Guidebureau AS) og markering av frigjøringsdagen 8. mai, kransnedleggelse og tale ved fylkesordfører i Aust-Agder, Laila Øygarden (arr. Stiftelsen Arkivet).
Man kan jo spørre seg hva disse arrangementene gjør under mangfoldsprogrammet. Dette var bare et lite utvalg av rariteter; det er svært mange av dem. Foregår det ingen kvalitetskontroll på disse nettsidene av noen som styrer mangfoldsårets profil? Her får private aktører reklameplass, og lytterkurs til Stavanger Symfoniorkesters konserter får mange treff, uavhengig av om de er relevante for mangfoldsåret. Eller mener man virkelig at den vestlige klassiske musikktradisjonen nå er så marginalisert at den får delta på minoritetenes premisser? Og mener man at enhver guidet tur i Oslo på engelsk er et bidrag til mangfoldet? Det tviler jeg på at sekretariatet mener, og derfor tolker jeg dette dit hen at det skyldes at alle som vil være med får henge på uten noen form for siling eller kvalitetskontroll.
Én ting er at året er for alle, noe annet er å ta inn kreti og pleti på programsidene. Så lenge mangfoldsårets offentlige profil og program er det samme som summen av det aktørene selv legger ut på nettsidene (de kan sågar bruke den offisielle mangfolds-logoen), ville det vært sterkt fordelaktig om det stiltes noen krav til deltagelse som handlet om relevans for mangfoldet. Nå er det mildt sagt lettvint å få bli med, og den brede mangfoldsdefinisjonen som er lagt til grunn, gjør det enda lettere. Sekretariatet har selv lansert noen prinsipper for ulike tilnærminger til hva som er mangfold; aktiviteten kan være av aktører med minoritetsbakgrunn, i samarbeid med minoriteter, handle om mangfoldsproblematikk eller være for et mangfoldig publikum. Hvorfor ikke anvende disse kriteriene til deltagelse i mangfoldprogrammet? Aktørene som vil delta må selv begrunne hva slags aktivitet de melder seg på med og begrunne dens relevans. De som ikke oppfyller noen av disse kravene, får ikke med sitt arrangement i Mangfoldsåret 2008.
Media og idrett?
I den samme oppryddingen, bør det skilles mellom aktiviteter som pågår uavhengig av om det er mangfoldsår og de prosjektene som er initiert fordi det er mangfoldsår. Da kunne man få en klarere formening om hvilke aktører som bestreber seg på å gjøre noe med situasjonen akkurat i 2008, og de aktørene som allerede beskjeftiger seg med minoritets- og mangfoldskultur.
Siden Mangfoldsåret 2008 ikke har avgrenset seg til etnisk mangfoldighet, finner man eksempler på svært ulike bidragsytere til mangfold i programmet. Her er teater og opera for psykisk utviklingshemmede, aktiviteter som omhandler religiøst mangfold, interkulturell fotball og sågar et dyslektikerarrangement. Det er selvsagt oppløftende å lese at det finnes så pass mange forskjellige kulturaktiviteter i dette lille landet. Hvis man er blant dem som mener at mangfold er en positiv verdi som et samfunn bør etterstrebe, er det mye å glede seg over i programsidene. Man må hele tiden ha i mente at det finnes dem som ikke har mangfold som positiv verdi; de som mener at mangfoldighet forstyrrer den nasjonale harmonien, kulturarven og kristendommen. Slik sett kan man allerede nå konstatere at det finnes et kulturelt mangfold i Norge, og programmet til Mangfoldsåret gjør mangfoldighetene synlige i samlet flokk. "Målet om å synliggjøre det mangfoldet som allerede finnes", synes langt på vei oppnådd.
Til tross for stort mangfold innenfor kunst- og kulturaktører, glimrer både media og idretten med sitt fravær? Et par kategorier er opprettet under programposten, men der er det skralt med aktiviteter. Under media ligger det stort sett filmaktiviteter, og under idrett er det kun et par fotballaktiviteter arrangert av Kristen Interkulturelt Arbeid. Burde man ikke enten inkludere media og idrett på ordentlig, eller bestemme seg for at mangfoldsåret handler om kunst og kultur i smalere forstand?
For mange mangfoldigheter?
Som politisk og ideologisk prosjekt - dette mangfoldsåret er faktisk direkte initiert fra kulturminister Giske - er året atskillig mer problematisk. For det første: Å gjøre alle minoritetsgrupper til den Andre (i forhold til helt funksjonsfriske hvite nordmenn) som skal representerer mangfoldet, har sine omkostninger. Det visker ut forskjellene mellom dem: samer, dyslektikere, utviklingshemmede og innvandrere havner i samme kategori. Det er lite sannsynlig at en franskutdannet iransk billedkunstner vil identifisere seg med en amatørskuespiller med down syndrom. Og er i det hele tatt mennesker med en annen seksuell legning - enn den normale heterofile - ekskludert fra kulturlivet? Er ikke homofile snarere overrepresentert?
Utviklingen de siste tiårene har gått den andre veien, nemlig at man hele tiden forsøker å finne nye forskjeller i enhver kategori: en innvandrer er også mange andre ting enn en innvandrer, en kvinne er ikke kun en kvinne osv. I forlengelsen av en slik tenkning, burde man heller arbeidet for å distingvere mellom så mange ulike mangfoldstyper som mulig og fokusert på forskjellene mellom for eksempel estetisk, etnisk og religiøst mangfold. Først ved hjelp av slike distinksjoner blir det tydelig at man står overfor helt forskjellige integrerings- og inkorporasjonsproblemer som igjen krever ulike kulturpolitiske strategier. Etniske minoriteter har andre integreringsutfordringer i det norske kulturliv enn homofile, utviklingshemmede og dyslektikere.
Slik mangfoldsårets program og profil fremstår på tampen av 2007, kan man ikke skille den ene ingrediensen fra den andre. Som allerede nevnt er alle forskjeller redusert til Mangfold med stor M. Videre skilles det ikke mellom kunstprosjekter og kultur i bred forstand (fotball, mat, amatøraktiviteter). Det kunne styrket både profilen og programpresentasjonen å skille mellom et såkalt eksklusivt og inklusivt kunstkretsløp, der det første handler om profesjonelle kunstnere og kunstinstitusjonene, og det andre handler om amatørkultur og deltagelse i bred forstand. Det er strengt tatt bare i det eksklusive kretsløpet de virkelige kampene utspiller seg, fordi her råder en tro på kunstnerisk kvalitet, kunstens frihet og profesjonalitet, som i seg selv fungerer ekskluderende for nykommere (mer om dette senere). De to kretsløpene representerer helt ulik integreringsproblematikk, og krever forskjellige kulturpolitiske løsninger.
Pessimistisk
Videre blir det vanskelig, om ikke umulig, å lage kulturpolitiske virkemidler ut fra en så stor mangfoldskategori som her er lagt til grunn, men det var vel heller ikke meningen. Snarere enn vilje til systematisk kulturpolitisk tenkning og handling på dette feltet, synes året 2008 å være en begeistret hyllest til mangfoldet. Målsettingen med året er vage - synliggjøre, styrke, stimulere, øke kunnskap og respekt osv - og i og for seg lette å oppfylle uten at det får noen praktiske konsekvenser på kulturpolitisk sikt. Jeg mener altså ikke at det er galt å hylle mangfoldet med et markeringsår, men jeg synes det er synd at man begrenser det til denne hyllesten, siden vi garantert aldri får et nytt mangfoldsår som kun skal handle om kulturpolitiske virkemidler.
Nå er det et uttalt mål at markeringsåret skal være starten på en prosess og ikke slutten, og det håper jeg blir tilfelle. Samtidig er jeg både skeptisk og nærmest pessimistisk med hensyn til effektene av et slikt markeringsår i seg selv. Det er ingen garanti for at et markeringsår med hundre eller tusenvis av prosjekter får noen som helst langsiktige konsekvenser på et mer strukturelt nivå. Uten sammenligning for øvrig: Selv gigantiske OL - arrangementer der det satses enorme beløper på å sikre ettervirkningene, viser seg å mislykkes.
Bortsett fra å bevilge noe mer penger til såkalt flerkulturelle institusjoner og aktiviteter, hvilket var på tide, gjøres det foreløpig lite fra departementalt hold for å få til mer dyptgripende strukturelle endringer i feltet. Virkemidler som systematisk kvotering, øremerking av midler, overføring av midler og økonomiske incentiver for å oppfylle mangfoldskrav er foreløpig fraværende i kulturpolitikken. Det er symptomatisk at det er lettere å få kvotert kvinner inn i styrer i næringslivet, enn minoritetskunstnere inn i norsk kulturliv. Hva er det som står på spill?
Institusjonell rasisme
Grunnene til at vi trenger et mangfoldsår finnes både i historien og i vår samtid. For aktører i det eksklusive kunstkretsløpet er integreringsmål når det gjelder minoritetskunst og mangfoldskultur problematiske, fordi de oppfattes som eksterne og instrumentelle i forhold til kunstens egen logikk. Slike kulturpolitiske mål er relativt uforenlige med en kunstinstitusjon som har frihet, kvalitet og nyskapning i seg selv som høyeste verdi. Den vestlige kunstinstitusjonen er uhelbredelig eurosentrisk i sin oppførsel, født som den er på europeisk jord på 1700-tallet. Den fordrer helt bestemte ting av dens utøver:
- en vestlig forståelse av kvalitet - knyttet alene til kunstverkets form
- en insistering på kunstens frihet - frihet fra blant annet politisk innblanding
- en vestlig forståelse av profesjonalitet - knyttet til bestemte autoriserte utdannelsesinstitusjoner som oppfyller kvalitetskravene over
- en vestlig sjangerforståelse knyttet til mange hundre års stilhistorie innenfor hver kunstform
En slik tenkning, noen vil kalle det en tro, fører til institusjonell rasisme i kunstfeltet: Selv om individene i kunstlivet ikke er rasistiske og ekskluderende, fører regler, normer og handlinger i feltet til rasistiske konsekvenser. Som for eksempel: Når vi ikke ser pakistanske skuespillere i norske oppsetninger på teatrene, skyldes det ikke minst scenerealismen som form og norm. Både Peer Gynt og Nora var hvite og norske i Ibsens skuespill. En svart Peer er rett og slett ikke realistisk i kunstnerisk forstand. I Norge spiller pakistanske skuespillere stort sett seg selv: pakistanske innvandrere (jfr tilbakevendende debatt i media om akkurat skuespillerrollen).
Begrunnelsen for hvorfor det er slik, er alltid kvalitet. Skuespillere med minoritetsbakgrunn er ikke faglig gode nok. Hvis derimot minoritetskunstnere (håpløst begrep forøvrig, men spørsmålet om begrepsbruk er for stort å ta i denne sammenhengen) tilfredsstiller de vestlige kunstkriteriene, noe en rekke såkalt postkoloniale billed- og performancekunstnere gjorde til gangs, så åpner døren seg til vestlige kunsthus. For vestlig utdannede og skolerte minoritetskunstnere er spørsmål om kvotering og øremerking av midler like håpløst som for de vestlige kunstnerne: Her skal det konkurreres på like (vestlige) vilkår.
Mangfoldsspørsmålet handler for lite om et mangfold av kvalitetskriterier. Det eksisterer en stille konsensus i enhver vestlig kunstform om hva som er kvalitet (når man strides er det alltid innenfor den samme diskursen; for eksempel for og imot figurativt maleri med modernismen som venn eller fiende). Å slippe til alternative kvalitetskriterier som ikke handler om form og/eller et bestemt håndverk der dette kreves, sitter svært langt inne i kunstsystemet.
Derfor trengs det så absolutt et mangfoldsår, sikkert ti, fordi dette går ikke av seg selv, Vi trenger en debatt som i større grad handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske og kulturelle privilegene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år. Og det er historisk sett all grunn til å tro at de vil integrere minoritetskunstnere og mangfoldsproblematikken på sin egen måte og på sine premisser. Da kan det fort komme til å handle om assimilasjon - det å gjøre noe likt noe annet - og det har aldri gavnet mangfoldet.
- Av Anne-Britt Gran
Anne-Britt Gran er dr.philos på avhandlingen "Hvite løgner/sorte myter" - det etniske på modernitetens scene (UniPub 2000), og hun evaluert den forrige mangfoldssatsingen "Mosaikk - programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn (Norsk kulturråds rapportserie nr. 28, 2002)
