Bibliotekforskningen er som et såpestykke, proklamerer Odd Letnes på lederplass i siste nummer av Bok og bibliotek (6/07). Er det en god og treffende metafor?
- Av professor Ragnar Audunson
Bibliotekforskningen er som et såpestykke, proklamerer Odd Letnes på lederplass i siste nummer av Bok og bibliotek (6/07). Er det en god og treffende metafor?
For å svare på det spørsmålet må vi sammenligne det som er
et såpestykkes sentrale egenskaper og karaktertrekk med det som særpreger
forskning - bibliotek- og informasjonsfaglig forskning så vel som all annen
forskning.
Hva er den aller viktigste egenskapen et såpestykke har - det som i utgangspunktet er selve grunnen til at vi bruker det? Det er naturligvis at det setter oss i stand til å se et fenomen slik det egentlig er. Smuss, belegg og skitt som hindrer oss i å se og forstå hvordan verden omkring oss egentlig er og ser ut, fjerner vi ved hjelp av såpe. Vi blir i stand til å se oss selv og andre. Såpe kan også hjelpe oss til å se større sammenhenger. Bruker vi tilstrekkelig sterke rengjøringsmidle, kan en husfasade hvis kvaliteter og egentlige egenskaper er skjult for oss på grunn av tagging, bli synlig.
Parallellen til forskning er åpenbar. Mye av den forskningen som er gjennomført ved bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo de siste årene har nettopp den egenskapen at den fjerner belegg i form av myter og klisjeer og setter oss i stand til å se oss selv som profesjonsutøvere. Ta for eksempel Gunhild Salvesens doktoravhandling om kommunikasjonen mellom bruker og bibliotekar i referanse-intervjuet. Klisjeene og mytene sier at bibliotekaren er serviceorientert, lyttende og empatisk. Men Gunhild Salvesens avhandling viser oss at bibliotekaren ofte nettopp ikke er lyttende og at de ofte tar i bruk hersketeknikker i kommunikasjonen med brukerne - særlig unge brukere. Slik har hun bidratt til å vaske bort myter og hjulpet oss til å se oss selv og virkeligheten klarere. Dermed har hun gitt oss et redskap til å komme videre.
Skrubber vekk myter
Eller Nils Pharos forskning om hvordan brukere ter seg når de søker etter faglig informasjon på Internettet: Det er ofte slik at vi utformer tjenester med utgangspunkt i synsing og tro. Nils Pharo har med utgangspunkt i sin nitide observasjon av en gruppe studenter som søker faglig informasjon på nettet, utviklet en modell for slik informasjonssøking. Her har vi å gjøre med bibliotek- og informasjonsfaglig grunnforskning som også er med på å fjerne det trosbaserte belegget som svært ofte ligger til grunn for tjenesteutvikling.
I en kommentar i Aftenposten høsten 2007 uttrykte debattredaktør Knut Olav Åmås sterk bekymring for folkebibliotekenes framtid som institusjon i det norske samfunnet. Et av hans poeng var at bibliotekene henger fast i et klister av klisjeer og myter som kommer til uttrykk gjennom honnørord som nasjonens hukommelse, demokrati, dannelse osv. Hva er myter og hva er virkelighet her? Vår biblioteklov med dens formålsparagraf stammer i realiteten fra 1965. Da ble den danske bibliotekloven som sto modell for den norske loven av 1971 vedtatt. Mye irrelevant belegg kan dannes i løpet av 35 år. Svanhild Aabøs forskning om verdsetting av folkebibliotek er ett bidrag til å rive bort belegget av myter og hjelpe oss til å se bibliotekets verdi - også i forhold til slike honnørbegrep som Åmås er opptatt av i sin artikkel.
Eller PLACE-prosjektet som vi nettopp har startet opp ved Høgskolen og som sikter mot å klarlegge om, i hvilken grad og på hvilken måte bibliotekene kan spille en rolle som demokratiske møteplasser i en digital og flerkulturell tid. Her er det snakk om å fjerne tagging på bibliotekinstitusjonens overflate og hjelpe til med å identifisere dets potensial og mulige rolle og relevans i en ny tid med nye utfordringer.
Akkurat nå er Jofrid Karner Smidt i gang med et pionerprosjekt som er om menn og lesing. Også det vil ut fra den kjennskap jeg har til det, bidra til å avdekke myter. Og når den danske bibliotekforskeren Jack Andersen, også i siste nummer av Bok og bibliotek, etterlyser kunnskapskritikk av de nye mediene, er det igjen et eksempel på bibliotek og informasjonsvitenskapelig forskning som sikter mot å erstatte et belegg av synsing med forskningsbasert refleksjon.
Såpa som glapp
Dette er bare noen få eksempler fra den bibliotek- og
informasjonsfaglige forskningen som er gjennomført ved Høgskolen i Oslo de
siste årene.
Legg merke til at jeg her snakker om forskning som har generert kunnskap og forståelse. Jeg snakker i fortid. En del av kritikken fra Bok og biblioteks redaktør er jo at de som er opptatt av bibliotekforskning hele tiden snakker i futurum. Man snakker nå som for ti år siden om hva slag kunnskap forskningen skal gi praksisfeltet i framtida, hevder redaktøren. Jeg mener vi kan slå fast at den bibliotek- og informasjonsfaglige forskningen har generert viktig kunnskap og bidratt til å gi praksisfeltet et utgangspunkt for forskningsbasert refleksjon.
Men samtidig bringer denne delen av redaktørens kritikk oss over på en annen sentral egenskap ved et såpestykke - og ved forskning. Åpenbart den egenskapen ved et såpemetaforen som redaktøren først og fremst er opptatt av.
For det er også slik med et såpestykke at det er vanskelig å gripe fatt i og holde fast på. I det øyeblikk du tror du har fatt på det, glipper det unna. Også her er parallellen til forskning åpenbar. Når vi står i dusjen og såpestykket glipper ut av hendene våre, oppfatter vi kan hende ikke det som en kvalitet. Men det er en kvalitet ved forskningen. Forskning kjennetegnes nettopp ved at den ikke er forutsigbar.
Jeg har noen ganger tatt fram den prosjektbeskrivelsen jeg i sin tid lagde da jeg søkte om opptak på doktorgradsprogrammet ved Institutt for statsvitenskap - et prosjekt som dreide seg om endringsprosesser i folkebibliotek - og sammenlignet den med avhandlingen jeg leverte fire år seinere. Avstanden mellom det jeg i prosjektbeskrivelsen fra 1992 trodde jeg skulle gjøre og det som avhandlingen jeg leverte i 1996 viser at jeg faktisk hadde gjort, er stor. Det såpestykket jeg holdt i handa i 1992, basert på den kunnskap og forståelse jeg da hadde, glapp. Det ble til noe annet enn jeg tenkte meg.
God og treffende
For forskeren og forskningen løper foran. Akkurat som tilfellet er med et såpestykke, er det vanskelig - hvis ikke umulig - å holde den fast. Forskerne bak de prosjektene jeg har referert til over, har levert viktig kunnskap. Men nå har de kommet videre. De har formulert nye spørsmål. Leser man for eksempel Nils Pharos doktoravhandling fra 2002, Svanhild Aabøs fra 2005 for ikke å snakke om min egen helt tilbake fra 1996 og tror at nå, nå har jeg dem - ja så har man ikke det. Nå er vi kommet lenger; nå er vi et annet sted.
Og så har naturligvis et såpestykke den egenskapen at man kan skli på det og falle. Det illustrerer forskningens evne til å gi ny, plutselig og overraskende innsikt. Men det kan også illustrere de problemene man kan komme opp i om man unnlater å ta hensyn til forskningsresultater på det feltet man arbeider.
Redaktøren er bekymret for hvorvidt bibliotekforskningen holder når den konfronteres med det han kaller mer hardkokte forskningsmiljøer. Det er naturligvis en relevant bekymring, selv om for eksempel Peter Ingwersen ved Danmarks bibliotekskole i 2005 fikk Thompson-prisen som den samfunnsvitenskapelige forsker i Danmark som er mest sitert internasjonalt uansett fagområde.
Ved bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo har vi et problem som vi nå forsøker å løse: Vi har ikke rett til å tildele doktorgrad. Men i forhold til redaktørens bekymring for kvaliteten på forskningen vår har det også vært en styrke. For alle som har tatt doktorgrad hos oss de siste ti årene - det begynner å bli mange, nesten halvparten av den faglige staben - har måttet gjøre det ved andre universitet i Norge eller Norden. Det betyr at de har lagt sin forskning fram for disse mer hardkokte forskningsmiljøene og bestått prøven. Det våre doktorander har produsert, har holdt mål når det er blitt målt opp mot standarden ved universitetenes institutter for litteraturvitenskap, datalingvistikk, medier og kommunikasjon, statsvitenskap, historie osv. Det er en god visshet å ta med når vi nå arbeider for å få en egen doktorgradsutdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo.
Så redaktørens såpemetafor er både god og treffende - helt sikkert mer treffende enn han var klar over.
- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, JBI
