Hovedsaken i nr 1 - 2010: Hvorfor brukte tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk faglitterær
forfatter- og oversetterforening) hele 2009 på en bibliotekkampanje? Hvilket
budskap ble formidlet? Klarte Prosa å sette bibliotek høyere på den politiske
dagsordenen? Fest sikkerhetsbeltet, bli med på en kritisk lesning av
"kampanjen" Biblio9.
Denne artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig publikum.
Av Svein Arne Tinnesand
Tinnesand er utdannet bibliotekar og har bl.a arbeidet som biblioteksjef, fylkesbiblioteksjef og politisk rådgiver på Stortinget. Han har i en årrekke deltatt i bibliotekdebatten gjennom artikler og foredrag.
Hovedsaken i nr 1 - 2010: Hvorfor brukte tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk faglitterær
forfatter- og oversetterforening) hele 2009 på en bibliotekkampanje? Hvilket
budskap ble formidlet? Klarte Prosa å sette bibliotek høyere på den politiske
dagsordenen? Fest sikkerhetsbeltet, bli med på en kritisk lesning av
"kampanjen" Biblio9.
Denne artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig publikum.
Av Svein Arne Tinnesand
Tinnesand er utdannet bibliotekar og har bl.a arbeidet som biblioteksjef, fylkesbiblioteksjef og politisk rådgiver på Stortinget. Han har i en årrekke deltatt i bibliotekdebatten gjennom artikler og foredrag.
Det faglitterære tidsskiftet Prosa bestemte seg i 2009 for å sette bibliotekenes situasjon på dagsorden. Det gjorde de gjennom én bibliotekartikkel i hvert nummer gjennom hele året, samarbeid med Dagbladet om kåringen av årets folkebibliotek og debattmøte om bibliotekenes digitale framtid. Spennende! Så spennende at jeg ble fristet til en kritisk gjennomgang av hele prosjektet.
Spørsmålene. Hvorfor skjer det enorme endringer i norske folkebibliotek uten offentlig debatt? I reportasjeserien Biblio9 i Prosas seks nummer i 2009 oppsøker seks skribenter sentrale personer og steder på jakt etter svar. Hvorfor er det for eksempel slik at «alle» er for bibliotek i nærmiljøet, men få protesterer når 270 bibliotekfilialer er nedlagt de siste ti årene? Er denne utviklingen uunngåelig og riktig? Er biblioteksektoren det området i Kultur-Norge med lengst avstand mellom festtaler og handling? Kommer det noe konkret i stortingsmeldingen om bibliotek i 2009? Hvordan ser bibliotekfolk landet rundt på de statlige innkjøpsordningene for litteratur? Hvordan fungerer biblioteket som flerkulturelt møtested? Hva gjøres for å engasjere barn og ungdom i folkebibliotekene? Hva skjer med digitaliseringen? Ja, hva er et godt bibliotek på 2000-tallet?
Dette var programerklæringen det faglitterære tidsskriftet Prosa gikk ut med i starten av 2009. Prosa er Norges største litteraturtidsskrift og blir utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).
Første spørsmål som melder seg er selvsagt, hvorfor ønsker Prosa og NFF å kaste seg inn i bibliotekdebatten? Det er grunn til å tro at organisasjonen har en klar egeninteresse av å fokusere på bibliotekenes stilling. NFF er en sterk organisasjon som arbeider for bedre vilkår for faglitteraturen, bl.a. har organisasjonen i en årrekke kjempet for en sterkere innkjøpsordning for sakprosa. Skal innkjøpsordningen fungere er det ikke bare ønskelig at staten betaler for å kjøpe inn bøkene. Det er også naturlig at organisasjonen retter søkelyset mot det som er mottakerleddet for bøkene - folkebibliotekene.
Å etablere et bilde. Første artikkel i bibliotekserien fikk tittelen «Aktiv dødshjelp. Om biblioteknedleggjaren og hennar medsamansvorne». Forfatteren er Astrid Sverresdotter Dypvik, hun ønsker å tegne et bilde av folkebibliotekene som en institusjon som langsomt dør, uten debatt. Dypvik har ved hjelp av ABM-utviklings årsstatistikk funnet ut at 270 bibliotekfilialer er forsvunnet de siste ti årene.
Dette har vært en gjenganger i bibliotekdebatten i en del år og skyldes ene og alene ABM-utvikling sin presentasjon av bibliotekstatistikken. Figuren som viser fallet i antallet utlånssteder, opptrer i statistikkheftet fra 2008 på side 53. Denne figuren som kunne vært et stjerneeksempel i klassikeren «Hvordan lyve med statistikk», sier selvsagt ingenting om hvordan det står til med norske folkebibliotek. Den er en telling av antall utlånssteder - og bare det. I likhet med andre virksomheter må bibliotekenes tilstand måles ut fra ressurser og resultater. Tilstanden må måles i input på personale og medier - og på output i forhold til åpningstimer og på aktivitet i form av besøk og utlån. Hadde det vært tjue prosent nedgang på disse områdene de siste ti årene, hadde det virkelig vært grunn til å slå alarm.
Nettopp fordi Sverresdotter Dypvig ser bort fra begrepene ressursinnsats og resultat, klarer hun, sikkert mot sin vilje, i samarbeid med Svanhild Aabø å bevise at folkebibliotekene i Norge er de beste i Norden. I følge artikkelen sier førsteamanuensis Svanhild Aabø følgende om norske folkebibliotek sammenlignet med bibliotekene i andre Nordiske land:
«Det som likevel er heilt eintydig, er at det er ein direkte samanheng mellom kor mykje pengar samfunnet bruker på bibliotek, og kor mange borgarar som bruker biblioteka, » slår Aabø fast. «I Noreg er 52 prosent av folket bibliotekbrukarar, i Danmark bruker 62 prosent av folket biblioteka, i Finland 60, og i Sverige 58 prosent. Om ein samanliknar med innbyggjartalet, bruker alle desse landa meir på bibliotek enn Noreg - Danmark tre gongar så mykje, Finland og Sverige om lag dobbelt så mykje.»
Det vil altså si at om norske bibliotek tredobler ressursinnsatsen slik at de kommer opp på dansk nivå, så vil resultatet være en økning i antallet lånere på 10 prosentpoeng.
Nettopp fordi Astrid Sverresdotter Dypvik teller filialer og ikke resultater, blir skurken i det bildet som tegnes opp biblioteksjefen i Levanger, Guri Sivertsen Haugan. Det er biblioteksjefen som med «kald» beregning sier at de siste filialene i kommunen ikke lenger fungerte. Biblioteksjefens kunnskap om bibliotekbruken i kommunen fører til nedleggelse av filialer. Hun er sammen med sine medsammensvorne (resten av landets biblioteksjefer?) den store bibliotekdødaren.
Dagbladraptusen. Osloavisen Dagbladet startet sitt samarbeid med Prosa med å kjøre en kortversjon av artikkelen til Astrid Sverresdotter Dypvig, denne gangen under overskriften «En kulturtragedie». Her har hun fått Snåsamannbiografen, Ingar Sletten Kolloen, til å uttale at det som skjer i Levanger er en av de store kulturtragediene i Norge i dag, og som kordame og sufflør har han fått med seg forfatteren Anne B. Ragde. Det kan ikke være enkelt for en hardtarbeidende biblioteksjef i en norsk kommune å bli utropt til selve vandalen i norsk kulturliv. Bibliotekfaglig kommer det ikke fram argumenter i avisa som tyder på at Guri Sivertsen Haugan skulle ha grunn til å føle seg som noen vandal, tvert om alt tyder på at hun gjør en respektabel jobb i Levanger.
Det var Dagbladet som kjørte avstemningen om hvem som skulle kåres til Norges beste folkebibliotek på vegne av Prosa. Samtidig som avstemningen pågikk hadde Dagbladet en serie med intervjuer om norske forfatteres holdning til bibliotek. Det er lett å si at en slik serie var i overkant enkel, det er vel ikke mulig å finne en forfatter som har noe mot bibliotek. De daglige forfatterportrettene satte søkelyset på bibliotekene og leserne fikk et inntrykk av hvor viktige bibliotekene kunne være. I det minste hva de hadde vært for forfatterne i oppveksten. Opp til flere kunne takke bibliotekene for at de i det hele tatt hadde overlevd. Mange av forfattere fortalte også at de hadde vært personlig engasjert i debatten omkring filialnedleggelser og bibliotek. Dessuten fungerte serien som en daglig påminnelse om den pågående kåringen av Norges beste bibliotek.
Det å kåre landets beste bibliotek er i utgangspunktet ingen dårlig idé, selv om den selvfølgelig har sine svakheter. Den største svakheten er selvsagt at en slik kåring skjer med det utgangspunktet at folk stort sett bruker sitt lokale folkebibliotek. Kåringen ligner derfor mer på kåringen av «klubben i mitt hjerte» enn på Norgesmesterskapet i fotball, det var den lokale mobiliseringen som gjorde utslaget. Kåringen fikk i det minste synliggjort gode folkebibliotek og vinnerplassen til det nye biblioteket i Tromsø virket absolutt ikke ufortjent.
Det aller beste i landet. Det at Tromsø bibliotek vant avstemningen om hva som var landets beste folkebibliotek var nok ikke klart da Danny J. Pellicer startet å skrive sin reportasje fra dette biblioteket i Prosa 2/09. Den reportasjen hadde overskriften «Bok, håp og kjærlighet». Pellinger griper i sin reportasje fatt i noe som Sverresdotter Dypvik bare så vidt er innom i sin reportasje fra Levanger, nemmelig bibliotekets brukere. Hadde hun lagt merke til hva den låneren som heter Tofik sa om sitt bibliotekbruk, kunne hun laget en helt annen reportasje om biblioteket i Levanger.
Det er denne typen historie Pellicer griper fatt i sin reportasje fra Tromsø. Her handler det om bibliotekbruk og bibliotekbrukere, «hovedpersonen» i fortellingen er kvinnelesegruppa ved biblioteket. Kvinnelesegruppa er en flerkulturell kvinnegruppe som bruker biblioteket aktivt, men de er langt fra alene som brukere på Tromsø bibliotek. I Pellingers reportasje hører en nærmest lyden av et bibliotek i bruk, som han og alle bibliotekbrukere vet, er det ikke stillhet som kjennetegner folkebibliotekene. På dette biblioteket hører vi lyden av både barn og poeter, en rekke aktiviteter og en biblioteksjef som klager på innkjøpsbudsjettet. Lyden av bibliotek, akkurat som et bibliotek skal være. Biblioteksjef Paul Henrik Kielland har grunn til å være fornøyd når han viser reporteren rundt og ut fra bildet reportasjen gir er det også en grunn til at Tromsø ble kåret til landets beste bibliotek.
Den digitale utfordringen. I artikkelen i Prosa 3/09 «Den store skilnaden. Om den digitale vekkinga som heimsøkjer våre bibliotek» av Per Anders Todal har stillheten igjen senket seg over bibliotekene. Etter tjuefem år vender Todal tilbake til Aure folkebibliotek på Nordmøre. Her på sitt barndomsbibliotek forsøker han å finne ut hvordan digitaliseringen og digitale tjenester vil påvirke folkebibliotekene.
Selv om Per Anders Todal er den eneste bibliotekbrukeren i reportasjen så er han ikke helt alene. Han har kontakt med mange mennesker underveis. I tilegg til å treffe biblioteksjef Marit Alsvik på biblioteket, er Todal en kløpper til å kommunisere elektronisk med personer som har meninger om digitalisering og bibliotek. Aller først prøver han ut en av de digitale tjenestene biblioteket tilbyr, en tjeneste som han kaller «ønskelån», jeg tar det for gitt at det er «Ønskebok» han mener. Når han søker etter en morsom, optimistisk nynorsk bok med mye sex får han boka «Taxfree» av Reidar Karlsen. Biblioteksjefen Marit Alsvik tror ikke «Ønskebok» er en tjeneste som blir mye brukt. Det er også langt fra «Ønskebok» til den typen brukerpåvirkede tjenester som Nasjonalbibliotekets Svein Arne Brygfjell beskriver. Brygfjell er ikke den eneste Todal snakker med om digitalisering. Forfatteren Eirik Newth stiller spørsmål med NFFs strategi for utvidet innkjøpsordning for fagbøker og hans kollega Jon Bing tror at fagbøkene vil bli erstattet av e-bøker.
Todal intervjuer også Leikny Haga Indergaard i ABM-utvikling, hun slår fast at Norge er dårligst i Norden når det gjelder digitalisering av bibliotektjenester. Det har hun jo ikke rett i, men ABM-u har visst som hovedstrategi å svartmale den sektoren de skal arbeide for, selv ABM-direktøren må jo ha hørt om Nasjonalbibliotekets digitaliseringsarbeid og ikke minst Bokhylla.no.
Avslutningsvis legger Todal turen innom sin barndoms grønne dal. Her oppsøker han en av de 270 bibliotekfilialene som har forsvunnet de siste ti årene. I Todalen finnes 15 fastboende og bibliotekfilialen ble lagt ned i 2005. Fortsatt fungerer de gamle skolehuset og biblioteket som samlingsplass for folk på sommerstid når folketallet i dalen mangedobles, slår Per Anders Todal fast, mens han ved hjelp av PCen fornyer sine boklån på Deichman.
Stillstand. Agnes Ravatn tar under tittelen «Det er din feil. Ein bibliotektilsett seier det som det er» opp dagliglivet på biblioteket sett fra sin plass i utlånsskranken på Bergen offentlige bibliotek. Hennes betraktninger i Prosa nr. 4/09 om forholdet mellom ansatte og lånere - eller det er vel riktigere å snakke om brukere siden mange av dem bruker biblioteket til mange andre ting enn det vi vanligvis kaller biblioteksaktivitet. Samtidig bekrefter hun at biblioteket er et sted som blir brukt av mange, hun ante faktisk ikke at det fantes så mange mennesker før hun begynte å jobbe på biblioteket.
Stykket er morsom lesing men for folk som har jobbet på et større bibliotek er det ikke mye nytt å lese i betraktningene verken om brukerne eller om tankene som tenkes bak utlånsskranken. Det som kunne være en nyhet, men som Ravatn ikke nevner, er at den jobben hun hadde i Bergen offentlige bibliotek etter hvert automatiseres og rasjonaliseres vekk fra bibliotekene.
Innkjøpsordningen. Hvordan fungerer egentlig innkjøpsordningen for faglitteratur for bibliotekene? Det er ingen tvil om at utlånet av faglitteratur har vært synkende på norske bibliotek i en årrekke, samtidig utvides den selektive innkjøpsordningen for sakprosa. Dette er temaet i fjorårets nest siste nummer av Prosa.
Under tittlen «To er flere enn ingen. Om økt innkjøpsordning - og økt utlånsutfordring» spør Mia Frogner seg om hvordan innkjøpsordningen fungerer for biblioteket. I likhet med Todal starter hun artikkelen med å dra til sin barndoms bibliotek. Det må være noe med bibliotekene som gjør at det vekker denne dragningen mot fortiden, enten det er forfattere som snakker med Dagbladet eller det er Prosaskribenter som skal skrive om bibliotekenes utfordringer. Mia Frogner gjør tre viktige oppdagelser om innkjøpsordningen. Den første er at bibliotekene synes at selve innkjøpsordningen er bra. Den andre er at organiseringen av dagens ordning fører til at bøkene kommer veldig seint ut i hyllene på biblioteket. Den tredje er at utlånet av bøkene i ordningen ikke akkurat er overveldende. Dette er viktige oppdagelser når innkjøpsordningen skal evalueres og utvides. For bibliotekene er nok den største frustrasjonen at bøkene kommer seint og derfor ikke finnes på biblioteket når de er mest aktuelle.
Lavt utlån er en utfordring for alle forfattere, kulturfond og bibliotek. Derfor har, i følge artikkelen, NFF i samarbeid med ABM-u og Kulturrådet tenkt å gjøre noe med dette. En satsing på formidling av faglitteratur. Sammen skal de ifølge forfatteren arrangere en turne som skal fremme formidling av sakprosa og tidsskrifter i folkebibliotekene. Det høres i utgangspunktet ut som en god idé. Det som ikke høres ut som en god idé, er navnet på turneen. Det er vanskelig å forestille seg hvor navnekomiteen til tiltaket har vært, men å navngi en formidlingsturné negativt og med brodd mot andre deler av tilbudet på bibliotekene, kan ikke være spesielt lurt. Inntrykket av dette er en intern «stammekrig» innenfor litteraturfeltet forsterkes av at utrykket som brukes stort sett bare brukes innenfor bok- og bibliotekbransjen. Turnènavnet «Ikke bare skjønt» er med på å forsterke inntrykket av at denne litteraturen befinner seg i sin egen innelukkede verden. Det er synd, for gode litteraturformidlingstiltak kan det ikke bli for mange av.
Bibliotekenes framtid. I fjorårets siste nummer av Prosa presenterer Morten A. Strøksnes den nye bibliotekideen «Idea store» i London under overskriften «Biblioteket i babel». Den første «Idea store» ble opprettet i bydelen Bow i 2002. I engelsk sammenheng var dette en helt ny måte å tenke bibliotek på. En måte å tenke bibliotek på der man i en helt annen grad enn på «gammeldagse» bibliotek, kommer brukerne i møte både med tilbudet av bøker og andre medier.
I forhold til moderne folkebibliotek, som vi finner mange plasser i Norge, skiller ikke «Idea stores» seg særlig ut på innholdssiden. Den store skilnaden på disse institusjonene og norske folkebibliotek er først og fremst knyttet til kursvirksomheten. I artikkelen fra Tromsø kunne vi lese at det nye biblioteket samarbeidet systematisk med voksenopplæringen, det er likevel ikke vanlig rundt omkring i landet. Det som likevel er vanlig er at biblioteket samarbeider med ulike organisasjoner i lokalsamfunnet om arrangementer. I Prosa nr 5 forteller for eksempel Mia Frogner om hvordan foreningen Norden klargjør biblioteklokalet for et arrangement i Nannestad. Dessverre er det slik at ABM-u ikke bruker tallene for arrangementer og deltakere på disse som de samler inn fra folkebibliotekene hvert år. At det dreier seg om omfattende virksomhet vises blant annet av at arrangementskalenderen til Deichmanske bibliotek i Oslo som hvert kvartal utgjør et trykt hefte på over femti sider.
Strøksnes avlegger forøvrig forslaget om nytt hovedbibliotek i Oslo en visitt i sin artikkel, der han temmelig kategorisk slår fast at mens de Londonske «Idea stores» legges til trafikknutepunkter så legges «Nye Deichman» usentralt. Et synspunkt Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje også fremmer i Dagsavisen. Det virker som både artikkelforfatteren og redaktøren ikke har hørt om Oslo S, Jernbanetorget og bussterminalen. Om det er trafikknutepunkt som avgjør hva som er sentralt er vel Bjørvika Norges mest sentrale plassering. Om kravet er nærhet til en fargerik del av byen, så vil det nye hovedbiblioteket i Bjørvika være det nærmeste biblioteket for store deler av befolkningen i bydel Gamle Oslo.
Utfordringen for nye Deichman bør derfor ikke være beliggenheten, men innholdet. Der har både Oslobiblioteket og andre bibliotek ting å lære av «Idea stores» samtidig som de også må tilpasse seg lokale forhold.
På dagsorden? Formålet Prosa hadde med serien Biblio9 var å sette bibliotekene på dagsorden. Spørsmålet er om artikkelserien klarte det. Svaret må bli både ja og nei.
Formen på artiklene i Prosa vanskeliggjorde at de kunne fungere som grunnlag for en debatt. Langt på vei var de var for faglige til at sentrale politikere kunne bruke dem til å utforme politikk. De politikerne som deltok i debatten om bibliotekmeldingen, siterte dem i alle fall aldri og det er grunn til å tro at de neppe har lest dem. Artiklene var også for upresise og allmenne til at de kunne gripe inn i den faglige debatten om bibliotekene. Denne artikkelen er den første drøftingen av Biblio9 som er beregnet på et faglig publikum.
Et hovedproblem var selvsagt også at den første artikkelen i serien som ga grunnlaget for tidsskriftets forståelse av folkebibliotekene, i dagens samfunn var så misvisende at det var vanskelig å forholde seg til den. Den innbød heller ikke til debatt med fagmiljøet med sitt angrep på de faglige vurderingene som biblioteksjefene er satt til å ivareta.
Dagbladartiklene om forfatteres forhold til bibliotek samt kåringen av landets beste folkebibliotek ble derimot lagt merke til på en positiv måte. Problemet med disse var at formen var så upolitisk at den ikke skapte debatt.
I 2009 foregikk det en aktiv bibliotekdebatt i aviser, i form av åpne møter og ikke minst på Stortinget i forbindelse med at Stortingsmeldingen om bibliotek ble behandlet og vedtatt. Prosa var en av de som bidro til debatten, men mer som en deltaker enn en premissleverandør.
Kilder:
Prosaartiklene under samlebetegnelsen biblio09: http://www.prosa.no/bibliotek/index.asp
Dagbladartiklene om bibliotek: http://www.dagbladet.no/bibliotek/
ABM-utvikling. Bibliotekstatistikken 2008: http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-57-pdf
