FORSKNING: Gjenreis læreren - det har blitt en parole i den skolepolitiske debatten. Bør bibliotekfeltets parole være: Gjenreis biblioteklederen?
- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
I nordisk bibliotek- og informasjonsfaglig forskning er diskursanalytiske tilnærminger i vinden. Teorikapitlene i det som leveres inn av doktoravhandlinger for tida kan være tunge å komme igjennom om man ikke er oppdatert på begrepsapparatene til teoretikere Michel Foucault, Norman Fairclough, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Men egentlig er det ikke så vanskelig. Hva bibliotek og andre samfunnsmessige institusjoner er, bestemmes av hvordan vi snakker om det - hvordan biblioteket og andre institusjoner italesettes, for å bruke en diskursanalytisk term. Vi konstruerer virkeligheten gjennom språk og sosial praksis. En slette i skogen kan "italesettes" og tas i bruk som teltplass av noen. Da blir den det. Eller den kan "italesettes" og tas i bruk som blåbærsted. Da er det det den blir.. Mellom teltdiskursen og blåbærdiskursen kan det være kamp om hegemoniet. Får teltdiskursen overtaket, blir det mindre plass til bærplukkerne.
Slik er det også med biblioteket. Samtalen om bibliotek kan fokusere på dets rolle som litteraturformidler, på dets rolle som informasjonssentral eller dets rolle som møteplass. Hvilke bibliotekbilde som ligger til grunn for og strukturerer samtalen, vil bestemme hva et bibliotek faktisk blir.
Denne våren har det kommet to interessante doktoravhandlinger som nettopp analyserer konstruksjonen av folkebiblioteket og på kampen mellom ulike bilder av hva et folkebibliotek bør være.
Åse Hedemark fra Universitetet i Uppsala har analysert debatter i svenske aviser om folkebibliotek fra 1970 til 2006. Her identifiserer hun et antall diskurser som, slik jeg oppfatter det, dels står i konflikt med hverandre, dels snakker forbi hverandre. Det er for eksempel bokdiskursen som i følge Hedemark er dominert av mannlige forfattere og der bibliotekets og bibliotekarenes rolle er knyttet til å forsvare og formidle skjønnlitteraturen. Så har vi informasjonsformidlingsdiskursen - dominert av mannlige bibliotekarer, i følge Hedemark. Eller diskursen om biblioteket som allaktivitetshus - et side ved biblioteket som møteplass. Her kunne vi føye til logistikkdiskursen, demokratidiskursen, utdanningsdiskursen, markedsdiskursen - you name it. Og så har vi naturligvis fagbiblioteksdiskurser versus folkebiblioteksdiskurser. Clara Agathe Hagtvedt Nilsens masteroppgave fra 2007 der hun analyserer etableringen av det nye Drammensbiblioteket, viser at det kan være et utgangspunkt for konflikter.
Fordi biblioteket er en institusjon som er knyttet til alle livs- og politikkområder, finnes det også et mangfold av diskurser som bibliotekpolitikken kan knytte an til. Leser man bibliotekmeldingen med diskursanalytiske briller, vil man nok kunne finne dette mangfoldet.
Men finnes det noe som binder sammen - som kan danne utgangspunktet for en felles samtale om bibliotek på tvers av alle de ulike tilhørigheter som bibliotek kan ha og som Hedemark analyserer i sin avhandling? I sommernummeret av Bok og bibliotek i fjor lanserte jeg et forslag til en definisjon av hva et bibliotek er som sikter mot å fange det som er essensielt for ulike typer bibliotek - folkebibliotek, universitets og høgskolebibliotek, spesialbibliotek av ulik type. Den definisjonen er slik: Et bibliotek er en institusjonstype og bibliotek- og informasjonsfaget en profesjon som initierer sosiale prosesser, først og fremst sosiale prosesser knyttet til læring og litteraturformidling, med utgangspunkt i fysiske og/eller virtuelle dokumentsamlinger. Den forståelsen av institusjonstypen så vel som profesjonen som ligger i denne definisjonen, kan danne utgangspunktet for en "italesettelse" av biblioteket som omfatter møteplassdiskursen, bokdiskursen, informasjonsdiskursen, den kunnskapsorganisatoriske diskursen. Her er samfunnsoppdraget knyttet til de sosiale prosessene biblioteket initierer - redskapet er de organiserte samlingene. Disse to elementene kan ikke ses uavhengig av hverandre.
Å formulere et utgangspunkt for en felles profesjonell og offentlig samtale om bibliotek i det 21. århundre, er en viktig faglig lederoppgave.
Men så er spørsmålet: er bibliotekfeltet i ferd med å miste sine ledere? Det bringer oss over til en annen doktoravhandling som er publisert denne våren. Avhandlingen Forestilinger om forandringer - organisatoriske endringer i to danske folkebibliotek er skrevet av Nanna Kann Christensen fra Danmarks bibliotekskole. Hennes tema er møtet mellom New Public Management-tenkningen og det hun kaller den bibliotekfaglige logikken. NPM er en retning som tar sikte på å introdusere styringsmekanismer fra privat sektor i offentlig virksomhet. Et av poengene er at en styring av offentlig virksomhet som bygger på de ulikei profesjonenes verdigrunnlag - helseprofesjonenes i helsesektoren, lærerprofesjonens i skolesektoren osv - skal erstattes av en felles management-tenkning.
Kann-Christensen byger sin avhandling på en analyse av omorganiseringer som i to danske folkebibliotek: Tårnby kommune og Århus. Her har hun intervjuet kommunale etatssjefer med ansvar for bibliotek, bibliotekenes ledere og mellomledere og menige bibliotekarer. Et hovedinntrykk man sitter igjen med etter å ha lest hennes avhandling, er at bibliotekene er i ferd med å miste sine ledere. Lederne ser ut til å identifisere seg med NPM-ideologien og forlater det Kann-Christensen kaller den bibliotekariske logikken. Den lever på bibliotekarnivået men ikke i ledergruppene. Velferdssamfunnets grunnleggende institusjoner er skapt av ledere som tenkte som helsearbeidere, lærere, bibliotekarer osv og som la profesjonsfeltets normer til grunn.
Ser vi på vårt eget folkebibliotekvesens historie har det vært tilfelle for sentrale lederskikkelser fra Haakon Nyhus til Else Granheim og Asbjørn Langeland. De var representanter for det den amerikanske sosiologen Philip Selznick kaller ledelsens statsmannsdimensjon: å forsvare det verdigrunnlaget som konstituerer en institusjon - som gjør biblioteket til et bibliotek, universitetet til et universitet, skolen til en skole - ikke bare abstrakte "organisasjoner" som kan ledes etter de samme prinsippene - også et trekk ved NPM-tenkningen. Når institusjonslederne ikke lenger spiller denne statsmannsrollen i forhold til profesjonsfeltets normer, trues en viktig del av det verdigrunnlaget som har bidratt til utviklingen av velferdssamfunnets institusjoner. Derfor konkluderer Kann-Christensen slik i sin avhandling: ""Biblioteksledere bør indtænke bibliotekarlogikken i sitt arbeid med organisationsudvikling fremover. Et folkebiblioteks beslutningsstruktur bør ikke udelukke bibliotekarer fra det strategiske arbejde".
En av de sentrale begrunnelsene for bibliotek- og informasjonsfaglig utdannede ledere i bibliotekene, er nettopp at profesjonsutdanningen - i tillegg til å gi konkrete kunnskaper - innebærer at studentene i tre eller fem år reflekterer over hva et bibliotek er og hva som er feltets verdigrunnlag og samfunnsoppdrag. Det er forutsetningen for å kunne utøve faglig ledelse.
Gjenreis læreren - det har blitt en parole i den skolepolitiske debatten. Bør bibliotekfeltets parole være: Gjenreis biblioteklederen?
