Biblioteket er et
politisk prosjekt og den viktigste bibliotekutviklingen skjer i
kommunene. Det
er nærmest et mantra for Norsk bibliotekforenings nye styreleder, Svein
Arne
Tinnesand.
Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør
Biblioteket er et
politisk prosjekt og den viktigste bibliotekutviklingen skjer i kommunene. Det
er nærmest et mantra for Norsk bibliotekforenings nye styreleder, Svein Arne
Tinnesand.
Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør
Bok og Bibliotek (BoB): Med et lederskifte følger ofte en ny kurs. Kommer du til å legge vekt på andre ting enn din forgjenger, Anne Hustad?
Svein Arne Tinnesand: Anne Hustad har vært en god leder og har fått NBF inn i en viktig dialog med de sentrale myndigheter. Dette har vært et naturlig fokus siden det de siste årene har vært arbeidet med viktige stortingsmeldinger på feltet. Jeg kommer til å fortsette denne kursen, men jeg vil også legge vekt på å komme i tettere kontakt med bibliotekeierne, først og fremst kommunene.
BoB: Hvordan vil du nærme deg kommunesektoren?
Tinnesand: Jeg ser umiddelbart to kanaler inn i kommunesektoren. Den ene er NBFs egne lokallag, den andre er Kommunenes sentralforbund.
BoB: Hva med universitets- og høgskolebibliotekene?
Tinnesand: Bibliotekene i universitets- og høgskolesektoren eies av sine moderinstitusjoner, hvor vi ikke kan gå inn på detaljnivå. Men vi kan mene noe på overordnet plan, for eksempel om lisenser og open access. Mitt neste møte i dag er for øvrig med Norsk fagbibliotekforening (NFF), så dette er absolutt et felt vi ønsker å jobbe med.
BoB: På hvilken måte kan det være en fordel at du har jobbet som rådgiver på Stortinget?
Tinnesand: Det aller viktigste er at jeg har fått bedre innblikk i hvordan det jobbes på Stortinget og hvordan man kan få oppmerksomhet for sakene sine. Her finnes det ingen fasit, men det er alltid viktig at man er aktiv og synlig på det feltet hvor man ønsker å påvirke. I organisasjonslivet har det nok vært en utbredt oppfatning at bare man sender et brev, så har man gjort sitt. Men det krever en bredere aktivitet både i media, i form av mail, telefon og personlige møter. Det er en fordel å kjenne personer i og rundt Stortinget, noe som senker terskelen for å ta direkte kontakt.
BoB: Biblioteksaker er kanskje ikke de "hotteste" på Stortinget?
Tinnesand: Det er stor interesser for bibliotek blant politikerne og de fleste folkevalgte ønsker å bidra til et godt bibliotekvesen. Men det krever også at vi i biblioteksektoren kan gi klare meldinger om hva vi ønsker. Uklare ønsker fra oss, kan lett bli møtt med svar som "Nå har vi jo økt bevilgningene til kommunene med x prosent!!". Tilbake til det jeg sa tidligere: Det er i kommunene de viktige diskusjonene må gå. Stortinget har vedtatt en bibliotekpolitikk som skal ligge fram til 2014. Nå må den plantes om til praksis i kommunene, og det krever prioriteringer...
BoB: ...og hva vil NBF prioritere i forhold til bibliotekmeldinga...
Tinnesand: ...kompetanseoppbygging, modellbibliotek, samarbeidstiltak og til kulturhus.
BoB: Noen etterlyser statlige minstekrav basert på kategoriserte kommuner, slik at kommunene må forplikte seg til noe konkret?
Tinnesand: Dette er ikke noe NBF har gått inn for. Hvis jeg skal tenke høyt, vil jeg si at det er alltid en fare for at minstekrav kan bli maksimumskrav. La oss si at kommune X faller i en kategori hvor man kunne kreve minimum 50 prosent bibliotekarstilling og 25 timer åpningstid per uke. Men så viser deg seg at X er en kraftkommune med god økonomi og ville i prinsippet kunne operere med det dobbelte av minstekravet. Jeg er med på diskusjonen, men jeg tror ikke det er så enkelt at bare man vedtar minstekrav, så er saken løst. Og hvem skal definere nivået på minstekravene? Hvis biblioteksektoren alene kunne definere størrelsen på minstekravene og budsjettrammene, hadde det vært enkelt. Men i slike saker vil alltid ulike interessegrupper stå mot hverandre.
BoB: Du har flagget at revisjonen av bibliotekloven blir en viktig sak framover. Er du enig i at dagens lov ikke fungerer, for eksempel er §5 bare skuebrød?
Tinnesand: Grunnen til at det gis så mange dispensasjoner, er først og fremst at det ikke finnes søkere til stillingene.
BoB: Hva kunne gjøres?
Tinnesand: Ett virkemiddel kunne være en sterkere satsing på rekruttering til kommunene, blant annet gjennom fjernundervisning, slik at ufaglærte ute i distriktene kunne bygge opp sin kompetanse uten å måtte sette i gang en fulltids studium i Oslo.
BoB: Men hvordan unngå alle deltidsstillingene?
Tinnesand: Jeg tror vi kan oppnå mye innenfor den enkelte kommune, for eksempel ved å legge flere funksjoner inn i en stilling. Hvorfor ikke tenke kombinasjon av bibliotekar og informasjonsarbeider i kommunen. Hvorfor kan ikke en bibliotekar også jobbe med for eksempel informasjon knyttet til reiseliv? Det krever selvsagt at vi blir flinkere til å synliggjøre den kompetansen vi har innenfor både publikumsarbeid og ulike typer informasjonshåndtering.
BoB: Kunne ikke en tvangsmessig konsolidering være løsningen?
Tinnesand: I Norge har over halvparten av kommunene færre enn 5000 innbyggere, og over halvparten av disse kommunene er bo- og arbeidsområder der folk bor og jobber i samme kommune. Den lokale geografien blir derfor et hinder for konsolidering. Vi kan ikke løfte biblioteket ut av det politiske feltet som en kommune er, bibliotek er en del av politikken og ikke en sfære som kan utvikles autonomt. Å predike for en ordfører at nå må hun se å overlate biblioteket sitt til nabokommunene, vil aldri være noen god strategi. Nå skal vi selvsagt ikke se bort fra at kommunesammenslåing kan bli et politisk tema som forandrer hele det kommunale landskapet i Norge. Da vil situasjonen være en annen, men vi er ikke der i dag.
BoB: Enkelte mener at fylkesbibliotekene har hatt en noe uklar rolle de siste årene. Hva tror du om det i årene som kommer?
Tinnesand: Et nytt landskap med et styrket Nasjonalbibliotek, kan gi nye muligheter her, hvis fylkene er villige til det. Det er mye bra tenkning i fylkesbibliotekene som kan komme både Nasjonalbiblioteket og kommunene til gode.
BoB: Mens vi er inne på Nasjonalbiblioteket, du har ikke markert deg så veldig i vinterens debatt om forholdet mellom Nasjonalbiblioteket og ABM-utvikling?
Tinnesand: Sagt er sagt, spist er spist, som det heter. Min oppgave nå er å jobbe for best mulig vilkår for bibliotekene. Det skal vi gjøre, selv om det statlige systemet i dag ser annerledes ut enn det har gjort de siste åtte åra. Hvis du leter, vil du finne en artikkel jeg skrev for over 10 år siden hvor jeg foreslo å legge ned Riksbibliotektjenesten og Statens bibliotektilsyn og legge bibliotekoppgavene inn under Nasjonalbiblioteket. Vi fikk noe annet, en konstellasjon hvor bibliotekene skulle dele hus med museene og arkivene. Det lå politiske og ikke faglige krefter bak dette. Nå må vi tenke faglig og se framover.
BoB: Det blir moms på ebøker, er du tilhenger av det?
Tinnesand: Nei.
BoB: Hvorfor ikke?
Tinnesand: Moms eller ikke får ikke noen direkte følge for biblioteksektoren. Men vi må også ha et blikk på de som produserer det innholdet bibliotekene skal organisere og formidle. Moms vil forrykke de rammevilkårene bokbransjen og forfatterne har i dag, hvor nettopp momsfritak har vært et virkemiddel for å styrke norsk språk og litteratur.
BoB: Hva tenker du om at Norge fortsatt ikke er i gang med utlån av ebøker fra biblioteket?
Tinnesand: Etter det jeg vet er det ingen land som har kommet særlig langt på dette området. Hos oss er det de økonomiske og opphavsrettslige forholdene som ikke er på plass, og det er ikke en oppgave for biblioteksektoren å løse dette. Den dagen det er gjort og det finnes et produkt å låne ut, står bibliotekene klare til å formidle ebøker. Vi har tilpasset oss store teknologiske endringer tidligere og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal gjøre det også denne gangen.
BoB: Frykter du litteraturhusbølgen?
Tinnesand: Nei, tvert i mot. Dersom det etableres litteraturhus i en kommune eller en by, tror jeg det vil kunne inspirere bibliotekene til å komme på banen. I den sammenhengen er det flott at Fritt Ord har gitt prosjektmidler til biblioteker som vil tenke annerledes. Det vil også være naturlig å tenke samarbeid mellom bibliotek og litteraturhus. I det hele tatt tror jeg at frykten for at litteraturhus kan overkjøre bibliotekene, er overdrevet.
BoB: Biblioteket har etter hvert fått mange konkurrenter. Bokhandlene tilbyr billige bøker, mens film og musikk selges med "Nice price", litteraturhus-bølgen brer seg, vi har nettkafeer og kulturhus. Og via hjemme-PCen får vi tilgang til stadig mer informasjon. Det store spørsmålet alle er opptatt av er "Hva blir bibliotekets rolle i dette?"
Tinnesand: Bibliotekene konkurrerer selvsagt om folks oppmerksomhet. Men jeg oppfatter ikke det du nevner som direkte konkurrenter. At det er et bredt tilbud av kulturprodukter på markedet, er biblioteket tjent med. Vi må jo ha noe å ta opp i oss og organisere og stille gratis til rådighet. Det viktigste å holde fast ved er at biblioteket er et politisk prosjekt. Vi har fått et oppdrag fra samfunnet. Det har ikke de kommersielle aktørene.
