E-boka vil forandre bokverdenen som vi
kjenner den; i forlag og bibliotek, i bokhandel og for forfatterne. De
springende punktene er tidsperspektivet og spørsmålet om hvordan
endringene
skal skje - kontrollert eller ukontrollert.
Av
Morten Harry Olsen
forfatter
E-boka vil forandre bokverdenen som vi
kjenner den; i forlag og bibliotek, i bokhandel og for forfatterne. De
springende punktene er tidsperspektivet og spørsmålet om hvordan
endringene
skal skje - kontrollert eller ukontrollert.
Av
Morten Harry Olsen
forfatter
Det første slaget i kampen for en kontrollert utvikling (og tilgi meg all krigsmetaforikken), nemlig slaget om e-bok-momsen, er over, og vinneren er ... Finansdepartementet? Ja, sånn kan det gå: I denne omgang ble kulturen ofret for skattegrunnlagets skyld. Ikke dagens skattegrunnlag, riktignok, men drømmen om fremtidig gull og lykke, som om bokmarkedet var et nyoppdaget oljefelt. Jeg er likevel ikke så sikker på slaget er tapt, det kan komme nye offensiver og retretter.
Men la det fare. Det neste store slaget står om bibliotekenes sjel og rolle i bokverdenen. E-boka kommer til å forandre på det også, av noen få og enkle årsaker. For det første kan den «lånes ut» i fleng; det er ikke noe problem å hente et nytt «eksemplar» fra «lageret» når en bruker ber om en tittel. For det andre kan disse «eksemplarene» viderekopieres parallelt med det opprinnelige, til en viss grad. For det tredje trengs det helt nye formidlingsformer - og da snakker jeg ikke om teknologisk formidling, men menneskelig: Kunnskapen bak teknologien, kunnskapen om innholdet, om produktet.
Alt dette medfører at bibliotekenes rolle beveger seg inn mot markedets: Bibliotekene kan, om de får anledning til det, tilby all litteratur helt gratis, uten begrensninger, til hele landets befolkning samtidig.
Spørsmålet det reiser er selvfølgelig: Hvor skal pengene til det komme fra? For penger må til. Jeg skriver ikke gratis lenger. Det er i orden å være idealist på det viset når man skriver sin første og andre bok; en del av det å være kunstner. Men etter 14 (snart 15) bøker og 25 år vil jeg ha et utkomme av å være forfatter. Det er en lusen og usikker tilværelse nok som det er: Jeg skulle like å se den bibliotekar som ville si seg fornøyd med en årslønn på 80-100.000 og måtte sitte i mars-april og bite negler og håpe på et stipend (maks 180.000, og her snakker vi om ren bingogevinst; om man får noe som helst er høyst usikkert) på toppen av det, mens man bruker ettermiddager og helger på strøjobber for å få endene til å møtes. Og lesningen gjør man på fritiden, ubetalt. Dette er nemlig virkeligheten for den gjennomsnittlig vellykkede, profesjonelle norske forfatter. Jeg snakker ikke om de som har fast jobb, og heller ikke om bestselgerne. Jeg snakker om B- og C-laget, de virkelige forfatterne som gjør det rimelig bra.
Eller for å si det enkelt: Om jeg skulle bli tilbudt vesentlig dårligere kår enn det jeg har nå, slutter jeg rett og slett å skrive skjønnlitteratur. Det går fint an. Ikke et ord til. Med all min kunnskap og kompetanse tror jeg NAV sitter med åpne armer og venter på meg for omskolering til en mer regulert tilværelse.
Dette er realiteter, et av de harde spørsmålene som må stilles: Hvis bibliotekenes utlån skal øke vesentlig, hvor skal da mine penger komme fra?
Jeg tror nemlig ikke boklesningen er et av de mange trærne som noen påstår skal vokse seg inn i himmelen, bare alle blir utstyrt med lesebrett og et lavt priset (eller gratis) tilbud. Jeg tror ikke at folk først vil låne boka på biblioteket og lese den gratis, og deretter kjøpe den for å «eie» den på lesebrett (et eierskap som allerede i utgangspunktet er nokså tvilsomt), og i hvert fall ikke kjøpe den enda en gang på papir for å ha den i hylla. Jeg tror ikke en gang på at folk i noen særlig utstrekning vil skaffe seg dobbelteksemplarer - f.eks. billig e-bok pluss papirbok - overhodet. De som elsker sin enorme boksamling som et møbel vil nok konsumere noe mer; de andre tror jeg vil gå motsatt vei. Les og slett. En sjelden gang vil flertallet lese en bok de føler de virkelig vil eie, som regel ikke.
Kanskje tar jeg feil. Ja, jeg håper det. Men jeg tror det ikke. Og mangelen på egentlig kunnskap er hva som plaget meg i regjeringens (les: Finansdepartementets, for jeg tror ikke det egentlig er konsensus i regjeringen) håndtering av momsspørsmålet, og mangelen på egentlig kunnskap om hva som skjer med mine inntekter (jada, det er det det handler om, når alt kommer til alt) hvis e-boka slippes fuglefri i bibliotekene plager meg på samme måte. Da kan ting skje uten kontroll, og fort utvikle seg dithen at jeg ikke gidder å skrive bøker lenger.
Det vi trenger å gjøre nå, i den norske bokverdenen, er å begynne og snakke sammen på en helt nye måte. Vi må erkjenne at bibliotekene kan, og mest sannsynlig vil, bli en faktor i markedet, en aktør på sitt vis, på en helt annen måte enn i de gode, gamle analoge systemet der et eksemplar var et eksemplar, og lageret var tomt da det var det. Vi må erkjenne at både bredde - de smalere, mindre etterspurte titlene - kan bli skadelidende dersom publikums bestselgerhunger kan tilfredsstilles betingelsesløst. Vi må erkjenne at alle - både forleggere, bokhandlere og bibliotekarer - må ta økt ansvar for denne bredden, og at det er på grunn av denne bredden, og ikke bestselgerne, litteraturen er omgitt av et bredt system av offentlige støtteordninger. Forlag og bokhandel og forfattere må begynne å snakke forretning med bibliotekene, og vice versa.
Og bibliotekene må gå i seg selv og spørre: Hva er vår egentlige funksjon under sånne skiftende forutsetninger? Har vi et ansvar utover det å låne ut en gitt tittel på etterspørsel?
For én ting kan jeg garantere: Om det skulle bli fullt frislipp i bibliotekene, er det de mest populære titlene som først forsvinner både fra innkjøpsordninger og lokale mediebudsjetter. Om det ble fullt frislipp, uten kompensasjon, og jeg var en bestselgerforfatter, ville jeg rett og slett sagt at «beklager» (eller noe litt mer saftig), «men dette er penger jeg ikke har råd til å tape, så denne boka skal ikke ut i bibliotekene. Da får heller piratene gå løs på den. Dem kan vi i hvert fall straffeforfølge.»
Hvis bibliotekene lar seg forføre av teknologiens vidunderlige nye verden, kan det lett gå som i alle dystopier: Man skyter ikke bare seg selv i foten, men sprenger seg helt bort i en ukontrollert detonasjon. Tenk litt over det.
God sommer!
