FORSKNING: Lengselen etter akademisk status undergraver
profesjonene.
Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
FORSKNING: Lengselen etter akademisk status undergraver profesjonene.
Av førsteamanuensis Tord Høivik, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Myten om den distré professor har en kjerne av sannhet. Akademikeren er upraktisk fordi hun er mer opptatt av teori enn av praksis. I det akademiske feltet er det teoretisk innsikt som teller. De akademiske disipliner setter forskningen i sentrum. Den akademiske forsker vinner heder, ære og opprykk ved å skrive artikler og avhandlinger og fagartikler for sine forskerkolleger. Nøkkelordet er fagfellevurdering eller peer review. Akademikerens fagfeller er andre forskere.
Lengselen etter akademisk status undergraver bibliotekyrket som profesjon. Det betyr ikke at bibliotekforskningen er meningsløs. Jeg kritiserer ikke forskningen som aktivitet - da måtte jeg selv stoppe å forske. Det jeg er opptatt av er det vanskelige forholdet mellom fag og forskning. Fagmiljøet får problemer hvis vi prøver å organisere bibliotekfeltet som om det skulle være et akademisk felt - med forskningen som fagets sentrum.
Mange bibliotekarer har stor tro på forskning som problemløser. I 2008 spurte Bok og Bibliotek 10 biblioteksjefer om hva slags forskning de ønsket seg. - Jo mer kunnskap vi skaffer oss, jo bedre grunnlag får vi for bibliotekutvikling, svarte Vigdis Gjelstad Jakobsen fra Tønsberg. - Vi trenger forskning fordi den er uavhengig, den er ikke laget for å fortelle oss hvor viktige vi er, men for å belyse problemstillinger, sa Anne Kristin Undlien i Kristiansand. Forskning kan både utfordre oss, vise oss vårt forbedringspotensial, vise oss vår styrke og være med på å gi oss noen mestringstrategier.
Det disse biblioteksjefene var opptatt av, var ikke akademisk kunnskap i og for seg, men kunnskap som bidrar til mestring, forbedring og faglig utvikling. Men dagens forskningsmiljøer belønner ikke fagfolk som arbeider med praktiske problemstillinger. Det er de fagfellevurderte publikasjonene som teller. I den akademiske verden er forskningen fullført når resultatene er publisert. Litt formidling hører med - men så må arbeidstida brukes til nye prosjekter og artikler.
Det lange og tunge utviklingsarbeidet overlates til praktikerne, som heller ikke har tid til dette. Dermed blir forbindelsen mellom forskning og fagutvikling brutt. Jo mer profesjonene prøver å etterligne de akademiske fagene, jo dypere blir kløften mellom forskere og profesjonsutøvere. Forskerne skriver og holder foredrag for hverandre, mens praktikerne oversvømmes av publikasjoner de ikke makter å forholde seg til.
Det er mulig å gå i en annen retning. Kunnskapsprosjektene kan utvikles sammen med praktikerne. Storbyundersøkelsen (SBU) er et godt eksempel. Her gikk de fem største byene i Norge - Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand - sammen om å studere brukeratferd på de fem hovedbibliotekene. Etter en anbudskonkurranse ble konsulentbyrået Sentio valgt til å organisere prosjektet. Bibliotekene deltok imidlertid i datainnsamlingen, der flere tusen tilfeldig utvalgte brukere ble "skygget" på sin vei gjennom biblioteket. Utgiftene, på godt over en million kroner, ble dekket av ABM-utvikling og bibliotekene i fellesskap.
Storbyundersøkelsen sprang altså ut av praksisfeltet. Dette var et utrednings- heller enn et forskningsprosjekt. Rapporten fra Sentio er en enkel og ukritisk analyse av et omfattende datamateriale. Utrederne har ikke hatt tid til å sammenligne med andre observasjonsstudier - f.eks. seating sweeps fra Canada - eller med data fra Statistisk sentralbyrås kulturbarometer. Det vi har fått er en tabellsamling - med kommentarer som bringer lite nytt i forhold til tallene.
Likevel har praktikerne problemer med å utnytte resultatene. De færreste bibliotekarer har bakgrunn i realfag, økonomi, statistikk eller matematikk. De hyggelige humanistene har sjelden kompetanse til å vurdere og analysere statistiske data om sin egen virksomhet. Interessen for å lære statistikk er også begrenset. Litteraturkurs er langt mer populære. Det finnes selvsagt unntak. Bergen Offentlige Bibliotek benytter mye statistikk internt. Buskerud fylkesbibliotek har begynt å utnytte omløpstall og andre indikatorer på en aktiv måte. I Ørland kommune har Morten Haugen analysert utlånet i detalj. Høgskolen i Vestfold lager glimrende grafiske analyser.
Men som fagmiljø stiller bibliotekfeltet ganske svakt når det gjelder kvantitative analyser og argumenter. Det er så mye lettere å diskutere verdier og kvalitative sammenhenger. Jeg er ikke overrasket. Fornuftig bruk av statistikk er vanskeligere enn folk tror. Så lenge evnen til å tolke data mangler, har det liten hensikt å bestille nye empiriske undersøkelser - enten de kommer fra akademisk orienterte forskere eller fra konsulenter under tidspress.
Datamaterialet fra Storbyundersøkelsen har derfor blitt liggende. Materialet er heller ikke tilrettelagt for gjenbruk. Det finnes i PDF-filer, men er ikke publisert som regneark eller en åpen database. Selv om norske bibliotek ber om mer forskning og mer kunnskap, er de sjelden i stand til å utnytte den kunnskapen som allerede foreligger. Jeg sier som den strenge far: spis forskningen som ligger på tallerkenen før du ber om mer!
Da tenker jeg ikke bare på akademiske publikasjoner. Heller ikke bibliotekstatistikken og praksisnære rapporter fra bibliotekenes egne prosjekter blir tatt i bruk. - Det uheldige ved prosjektrapporter, sa Gunhild Gjevjon til Østlandets blad i juni 2007 - er at de ofte blir liggende og fortelle om hva som kan gjøres, men som sjelden blir gjort.
Feltets hovedproblem er ikke mangel på kunnskap, men mangel på handling. Når bibliotekarene ber om mer forskning, slipper de å handle. Svarene skal komme utenfra. Når prosjektene er gjennomført, blir de imidlertid ikke brukt. Akademiseringen forsterker dette problemet. Men den manglende evnen til å utnytte selv de mest praktiske faglige prosjekter går langt tilbake.
I de siste femti årene er det gjennomført hundrevis av studier av referansekvalitet. Hovedkonklusjonen har vært: altfor dårlig. De norske resultatene var spesielt svake. Men referansetjenestene fortsetter stort sett som før, uten systematisk kvalitetssikring og uten faglig debatt om hvordan kvaliteten bør sikres. Noen kunne jo føle seg støtt...
Bibliotekkatalogenes grensesnitt mot brukerne ble undersøkt minst like mange ganger. Hovedkonklusjonen var: brukeren finner ikke fram. Men ingen sentrale aktører grep inn og tilpasset grensesnittene. I dag skjer det store endringer. Men det skyldes ikke at bibliotekarene plutselig begynte å anvende haugen av forskningsresultater. Forbedringene drives fram av konkurransen fra Google og andre leverandører av søketjenester.
Praktiske fag utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning etterfulgt av formidling, skrev jeg nylig i Forskerforum (nr. 6, 2010) . De fornyer seg gjennom utforskende innovasjon, eller systematisk forsøksvirksomhet, innenfor praksisfeltet. Deler av dette arbeidet minner om forskningsvirksomhet og kan brukes i forskningspublisering. Andre deler dreier seg om kompetansebygging, systemutvikling, endringsledelse og sosial mobilisering. De dypeste endringene krever politisk kamp i tillegg.
Også forskningen kan spille en rolle i slike innovasjonsprosesser. Men bibliotekarene bør skaffe seg både bestiller- og anvenderkompetanse før de engasjerer forskere og konsulenter. Artikler og rapporter har ingen verdi i seg selv. Prosjektene er ikke fullført før de har resultert i nye former for praksis.
Les også professor Ragnar Audunson: Profesjonsfaglig forskning er nødvendig
