FORSKNING: Forskning på praksisrelevante problemstillinger og
kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.
Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
FORSKNING: Forskning på praksisrelevante problemstillinger og
kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.
Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI
Fyll ikke profesjonene med forskere! Det er Tord Høiviks budskap i en artikkel i Forskerforum nr. 6,2010. Artikkelen inneholder mange gode og innsiktsfulle refleksjoner om forholdet mellom forskningskompetanse, utviklingskompetanse og yrkeskompetanse i profesjonsfagene. Men konklusjonen er problematisk. Der skriver han om profesjonsfag at de "utvikler seg ikke primært gjennom akademisk forskning etterfulgt av formidling - men gjennom systematisk virksomhet innenfor praksisfeltet".
Ikke et vondt ord om forsøksvirksomhet i praksisfeltet. Men skal et profesjonsfag som bibliotek og informasjonsfaget utvikle seg, er profesjonsfaglig forskning nødvendig:
La oss bruke som eksempel et helt annet fag enn vårt eget: Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, som utdanner praktikere innen tannmedisin og som driver forskning i dette profesjonsfaget.
Fakultet, som er et profesjonsfakultet ved et klassisk universitet, har i sin forskningsstrategi formulert fire satsingsområder. Satsingsområdet Helsefremmende og forebyggende virksomhet skal, som navnet sier, framskaffe forskningsbasert kunnskap som kan bidra til å utvikle nye strategier for forebyggende behandling. Et annet av satsingsområdene har overskriften Biomaterialer og vevsregenerasjon. Her konsentrerer man seg om forskning med relevans for klinisk tannmedisin innen hovedområdene biomaterialer, vevsregenerasjon og bio-nanoteknologi. Satsingsområdet Biofilm tar utgangspunkt i at de vanligste tannsykdommene utløses av tannbelegg, ofte kalt biofilm. For å utvikle tannmedisinsk praksis er det åpenbart viktig å bestemme hvilke mikrober som finnes i biofilm og hvordan de vandrer, det er viktig å forstå mekanismene bakteriene benytter for å danne biofilm og sykdom og det er viktig å skaffe et kunnskapsgrunnlag for å kontrollere biofilmveksten på tannoverflaten. Det krever forskning. Det fjerde satsingsområdet har overskriften Kraniofacial biologi, diagnostikk og behandling. Det presenteres som en del av fakultetets ansvar for å ivareta odontologisk grunnforskning, men termer knyttet til praksis - diagnostikk og behandling - er nøkkeltermer i navnet på satsingsområdet.
Vi har her å gjøre med forskning styrt av forskningens normer. Resultatene publiseres i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter. Men det er ikke publisering som er forskningens mål, selv om det kan være et sentralt mål for den enkelte forsker som søker merittering og avansement. Forskningens mål er å utvikle praksisfeltets handlingsrepertoar - i dette tilfelle diagnostikk, behandling og forebyggende virksomhet i tannhelsetjenesten. Publiseringen i fagfellevurderte tidsskrifter bidrar til å kvalitetssikre forskningen - til å skille skitt fra kanel.
Det er åpenbart at den forskningen som skjer ved de odontologiske fakultetene er av vital betydning i utviklingen av tannmedisin som praksisfag. Den kunnskapen som forskningen frambringer, kan ikke skapes gjennom forsøksvirksomhet. Om min faste tannleges diagnostikk og behandling ikke bygde på forskning som følger forskningens normer og kvalitetskrav, men på forsøksarbeid rundt om i landets tannklinikker, ville jeg følt meg langt mer utrygg enn jeg faktisk gjør hver gang jeg setter meg ned i tannlegestolen og overlater min skjebne i tannlegens hender.
Nå er det ingen profesjoner som er fylt med forskere. Juristene i offentlig forvaltning, private bedrifter og rundt om på advokatkontorene er ikke rettsvitenskapelige forskere men juridiske praktikere. Tannlegene rundt om på landets tannklinikker er praktikere i tannmedisin - ikke forskere i odontologi. Men den kunnskapen de bygger sin praksis på er forskningsbasert.
Slik er det - eller bør det være - også på bibliotek- og informasjonsfeltet. Doktogradsprosjektene som akkurat nå gjennomføres ved bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo kan illustrere forholdet mellom forskning og praksis og hvordan forskning kan bidra til å utvikle praksis:
Sunniva Evjen er opptatt av politikeres bilder av folkebibliotek i tre byer som planlegger nye hovedbibliotek - Oslo, Newcastle og Århus. Datagrunnlaget er dybdeintervjuer med kulturpolitikere fra bystyrene i de tre byene. Det er åpenbart at dette prosjektet vil kunne frambringe kunnskap som er svært nyttig for praksisfeltet når man skal reflektere over bibliotekets rolle i en storbykontekst. Det er kunnskap for eksempel Deichman vil kunne gjøre bruk av i sin praksisutvikling.
Grete Seland utforsker de kognitive prosessene og semantiske problemene til høgskolestudenter med informasjonsbehov i forbindelse med oppgaver på studiet. Hun ønsker å utforske brukernes valg av ord i forbindelse med arbeidet med oppgaven i flere stadier av arbeidsprosessen, fra informasjonsbehovet oppstår og fram til studenten avklarer et formalisert informasjonsbehov og tentative søkeformuleringer, før utførelsen av faktiske søk. Slik kunnskap vil kunne bidra til bibliotekarers evne til å hjelpe brukere til å få sitt informasjonsbehov dekket.
Marit Kristine Aadland analyserer brukeres tagging av dokumenter i en fagspesifikk samling, nærmere bestemt medisin. Det er forskning som framskaffer kunnskap som er nyttig i forhold til gjenfinning - en kjerneoppgave på praksisfeltet.
Temaet for Anita Sandbergs avhandling er spenningen mellom opphavsrett og allmennhetens frie tilgang til informasjon. Utgangspunktet hennes er de skandinaviske høringsrundene i forbindelse med EUs direktiv om opphavsrett. Hun gjennomfører en diskursanalyse av høringsuttalelsene til dette direktivet med sikte på å analysere bibliotekarprofesjonens håndtering av denne spenningen. Bibliotekarprofesjonens samfunnsoppdrag er å gjøre kunnskapsallmenningen tilgjengelig. Anita Sandbergs avhandling går inn i kjernen av dette samfunnsoppdraget. Den vil dermed kunne bidra til å utvikle refleksjon og debatt om hvordan dette samfunnsoppdraget kan realiseres i en tid der vi står overfor nye utfordringer og nye muligheter med hensyn til å gjøre kunnskapsallmenningen tilgjengelig.
Det femte og siste doktorprosjekter er det Tor Arne Dahl som arbeider med. Han ser på det framvoksende feltet informasjonsarkitektur. Hvilke profesjon og profesjonskunnskap erobrer dette nye feltet? Sees bibliotekarprofesjonens kunnskapsgrunnlag som aktuelt eller avvises det?
Den type forskning som disse doktorgradsprosjektene er eksempler på, kan ikke gjennomføres i form av forsøksvirksomhet på praksisfeltet. Samtidig har vi her å gjøre med forskning som nettopp bidrar til ny kunnskap og til utvikling på praksisfeltet. Det forutsetter kommunikasjon mellom forskning og praksis. Den kommunikasjonen er det langt lettere å få til når forskningen gjennomføres på en profesjonshøyskole eller et profesjonsuniversitet enn om den skulle gjennomføres ved institusjoner som ikke har noe forhold til profesjonsfeltet. Profesjonshøyskolen - om noen år forhåpentligvis profesjonsuniversitetet - står i løpende dialog med praksisfeltet. Forskning på praksisrelevante problemstillinger og kunnskapsformidling til praksisfeltet er profesjonsuniversitetets eksistensberettigelse.
I de aller fleste andre land er bibliotek- og informasjonsfag forankret i universiteter som driver forskning. Det er en historisk tilfeldighet at det ikke er tilfelle i Norge og at vi dermed har en noe svakere utviklet forskning på feltet enn man finner i Norden ellers. Det er en ulempe for det norske praksisfeltets. Den ulempen tar vi sikte på å rette opp, blant annet ved å etablere en doktorgradsutdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo.
Les også Tord Høivik: Kjære forsker - vis oss vår styrke!
